Kommunene har tatt utfordringen med å bosette flere flyktninger på strak arm. I løpet av årets første kvartal har kommunene allerede bosatt over 3.300 flyktninger, og alt tyder på at målet på 12.500 vil bli nådd.

Sammenligner vi med tiden før den siste flyktningkrisen, er det gjort en enorm jobb for å få personer med innvilget opphold ut av asylmottakene, ut i kommunene og på veg mot sjølstendige liv. Kommunene har tatt et krafttak samtidig som samordningen med de statlige aktørene er styrket.

En mer effektiv bosetting av flyktninger er viktig. Mennesker som har fått opphold i Norge bør ikke bli sittende lenge i mottak. Det er ikke bare en dårlig måte å behandle mennesker på, men også dårlig samfunnsøkonomi og kan skape langvarige problemer for de det gjelder.

Ikke siden begynnelsen av forrige tiår har norske kommuner stått overfor en like stor bosettingsjobb som de siste par årene. Den store forskjellen er at de fikser det langt bedre nå enn da. I 2001 ble kommunene bedt om å bosette knapt 14.000, men vedtok bare å ta imot halvparten.

I fjor ble de bedt om å ta imot 18.500 flyktninger. De gjorde vedtak om å ta imot 16.500 og klarte til slutt å bosette 15.300. Det er et godt resultat. Det betyr likevel ikke at alle utfordringer er ryddet bort eller at jobben er gjort.

Fortsatt er det utfordrende å skaffe nok boliger av bra nok standard og tjenester tilpasset flyktningene som kommer. Det er forskjell på å bosette store familier, enslige voksne og enslige mindreårige. Trenden er imidlertid god.

Vi har plikt til å ta imot mennesker på flukt som har et reelt behov for beskyttelse. De fleste av disse blir værende i Norge i lang tid eller etablerer seg her permanent. Det er et mål at disse skal bli raskt integrert og bli aktive deltakere i det norske samfunnet og arbeidslivet.

En stabil bosituasjon er grunnleggende for en god start. Motsatt er lange ventetider i mottak og et liv i uvisshet om hva framtida vil bringe ett av de store hindrene for god integrering. Derfor er den jobben kommunene nå gjør så viktig, både for dem som får starte på nytt og for samfunnet.