Flere enn halvparten av oss er ifølge VG motstandere av eiendomsskatten. Det er det gode grunner til. Det er lenge siden eiendomsskatten var en måte for enkelte kommuner å finansiere særskilt tilrettelegging for fast eiendom.

Eiendomsskatten er for lengst blitt en måte for kommunepolitikere å slippe unna vanskelige prioriteringsvalg. Etter at det ble åpnet for å legge slik skatt på alminnelige boliger og fritidsboliger, har disse skatteinntektene skutt i været.

Årlig krever kommunene inn mer enn 11 milliarder. Over 360 kommuner krever inn slik skatt, bare rundt 60 lar det være og flertallet legger den på rubbel og bit av eiendom.

Eiendomsskatten har en lang historie i Norge, men i moderne form har den så vidt rukket å fylle 100. Undervegs har den fornyet seg flere ganger. I siste «makeover» i 2006 ble det omsider åpnet for å kreve inn skatt for alle eiendommer.

Det innebar en radikal endring fra tidligere tiders krav om «bymessige strøk» eller skatt på «verker og bruk». Omtrent samtidig fikk kommuner som sleit med å få endene til å møtes, en streng pekefinger fra daværende rødgrønne regjering dersom de ikke krevde inn eiendomsskatt.

Fortsatt kan det være kommuner som har behov for å skattlegge «verker og bruk» i vid forstand, både fordi det er knyttet kostnader til å tilrettelegge for disse. Eller det kan være kompensasjon for arealbåndlegging eller andre ulemper.

Men det er på tide å nøye vurdere en skatt som i stor grad har som formål å finansiere den alminnelige kommunale drifta. I dagens form, i et land der er et mål at folk skal kunne eie sin egen bolig, framstår skatten i mange tilfeller som både urimelig, urettferdig og usosial.

Det er ti år siden eiendomsskatten ble evaluert sist. Det er på tide å enten skrote den eller spandere på den en «bli-ny-dag» for å forankre den i fornuftige prinsipper.