Alt dette er temaer som hører hjemme i en valgkamp, men forskjellene mellom partiene i synet på skattepolitikk, sosialpolitikk og utdanningspolitikk er små hvis de måles mot de fleste land der forskjellene er større.
Det som både norske og internasjonale målinger viser, er at Norge er et av de landene i verden med minst ulikhet.
I likhet med resten av OECD-landene så øker ulikheten noe også her hjemme. Det har forskerne i Statistisk sentralbyrå slått fast skyldes i all hovedsak økt innvandring.
Norge ble i en FN-rapport i vår kåret til verdens lykkeligste land i leve i. Det forklares med høy grad av tillit mellom folk, omsorg, frihet og godt styresett.
Dette kommer av sterke institusjoner og systemer som er bygget opp under skiftende regjeringer. Vi er blant verdens rikeste land, og det skulle tilsi at mange blir rike, og at forskjellene øker.
Andelen rike har sikkert økt, men den generelle velstanden og den offentlige velferden har også økt, slik at forskjellene statistisk sett ikke er blitt mye større. Asylinnvandring gir økte forskjeller inntil disse blir integrert i arbeidslivet.
Det å sikre arbeid til så mange som mulig, og det å sikre alle en god og likeverdig utdanning, samt det å sørge for at det er mulig å skape nok lønnsomme arbeidsplasser, er noen av de viktigste vilkårene for å forebygge ulikhet.
Det å tjene penger er viktig, og skattesystemet vårt er slik at de som tjener mest, også bidrar mest. De 10 prosent rikeste i Norge betaler rundt 37 prosent av all personskatt.
Det gir omfordeling som demper forskjellene, og dette prinsippet er det bred enighet om. Det er ikke mye som skiller Høyre og Arbeiderpartiet i skattepolitikken, og små forskjeller mellom partiene er også en styrke, selv om det blir vanskeligere å bestemme seg for hvilket parti en skal stemme på.
Å gjøre økt ulikhet til et stort valgkamptema i et av de landene i verden med minst ulikhet, vitner kanskje om at en er i beit for valgkamptema? Uansett, valgkamp handler vel nettopp om å forstørre uenigheten og dempe enigheten.