Det er ikke aktuelt for KrF å sitte i regjering med Arbeiderpartiet, sier partiets nestleder Kjell Inge Robstad i et intervju med NTB. Det kan ved første øyekast se om som en avklaring. Men i god KrF-tradisjon er det bare ved første øyekast det ser slik ut.
Spillet rundt hvem som skal ende opp med regjeringsmakten ser ut til å bli det store temaet i valgkampen, som så smått er i gang. KrF kan komme i en nøkkelposisjon, og i god Bondevik-tradisjon kommer partiledelsen neppe til å fortelle velgerne før valget hvilken side partiet faller ned på.
Valg 2017: Les alle sakene om valgkampen
At KrF ikke vil gå inn i en Ap-regjering, er ingen stor overraskelse. Det har ligget i kortene hele vegen. Samtidig sier de at de heller ikke vil gå inn i en regjering der Frp er med. Deres foretrukne alternativ er at Erna Solberg kaster Frp ut og henter inn Venstre og KrF i en ny sentrum-høyre regjering. Det siste er så godt som usannsynlig at skjer.
Om dette budskapet går hjem hos partiets velgere er vi usikre på. Når de ligger og vaker rett i overkant av sperregrensen, er det spillet om regjeringsmakten som KrF legger opp til en risikabel øvelse. Når så Venstre har ligget under denne magiske grensen i omtrent hele det siste halve året, illustrerer det den tynne realisme i partiets alternativ.
Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!
Når valget er unnagjort vil etter alt å dømme spørsmålet for KrF være om de vil støtte en Ap-Senterpartiet-regjering ledet av Jonas Gahr Støre eller en Høyre-Frp regjering ledet av Erna Solberg. Det er denne problemstillingen KrFs velgere burde fått et svar på før valget, ikke etterpå. Men planen er nok at partiledelsen skal ha handlingsrom til å forhandle begge veier, for å se hvor partiet har mest å hente som støtteparti.
KrFs nei til å sitte i regjering med Ap og nei til å sitte i regjering med Frp, peker i retning av at partiet også de neste fire årene blir sittende uten regjeringsmakt. En situasjon de har befunnet seg i siden 2005. Resultatet av det er en oppslutning på under fem prosent. Noe stor suksess har det med andre ord ikke vært. Da kan en lure på hvor smart det er å legge en strategi som etter alle solemerker fører til fire nye år utenfor regjeringskontorene.