Hver familie burde få frihet til å fordele foreldrepermisjonen sjøl. Forskjellen på ideal og virkelighet er dessverre enkelte ganger så stor, at det kan være smart å velge bort idealet.

Fedrekvoten har nemlig vært en suksess, i alle fall målt i den tiden fedre bruker hjemme med barna i første leveår. En nærværende far er et godt grunnlag for at far kan ta et større omsorgsansvar, og et slikt resultat vil være en gevinst for både mor, far, barn og samfunnet.

I dag er fedrekvoten på 10 uker etter at den ble kuttet med fire uker i 2014. Både Høyre og Fremskrittspartiet hadde da i sine programmer at de ønsket å fjerne kvoten helt, slik at permisjonstiden kunne fordeles fritt mellom foreldrene.

Nå vil Arbeiderpartiet i trontaledebatten fremme forslag om å øke fedrekvoten til 14 uker, og vil trolig få med seg Venstre, og dermed også stortingsflertallet med, på dette. Det vil ikke være noen ulykke.

Når vi ser en så klar sammenheng mellom kvoten og hvor mye permisjon far tar, så handler dette om langt mer enn valgfrihet. Her ser vi konsekvensen av det motsatte. Fastgrodde holdninger hos arbeidsgivere og lønnsforskjeller mellom menn og kvinner hindrer det frie valget.

Fedrekvoten er ett av tiltakene som har størst effekt på likestillingen i arbeidslivet. Kvoten bidrar til å styrke likestillingen i hjemmet, fars rettigheter som omsorgspermisjon og kan gi barna en mer nærværende far.

Det er verdier det er vel verdt å ta vare på.