Maritim industri og offshorenæringa på Sunnmøre fikk skikkelig juling også i fjor. Sjøl om det nå lysner også her, er ikke dramaet over. Mange bedrifter er avhengige av velvillige kreditorer for å komme over i trygt farvann.

Konjunkturbarometeret som Sparebank1 SMN offentliggjorde i går, viser med all tydelighet hvordan Sunnmøre betaler prisen for sin oljeavhengighet. Ingen andre regioner mellom Stad og Namdalen har hatt det like brutalt i fjor.

Nå gjelder det å få fart på omstillinga. Sjøl om det vil lysne også i maritime næringer, trenger vi sårt andre lokomotiver med trekkraft – både en by og bedrifter i andre bransjer.

Hovedforklaringen er at de største selskapene på Sunnmøre har hatt beina godt planta i oljeøkonomien, mens kysten av Trøndelag lever godt på kanten av laksemerdene – der en aktør som Salmar doblet et resultat i milliardklassen på en bølge av høye laksepriser i fjor.

Sunnmøre har sjølsagt også drahjelp fra marin næring, men uten å kompensere like mye for oljenedturen. Når i tillegg en betydelig del av havbruksaktiviteten styres fra et hovedkontor i Bergen, pynter ikke det akkurat på tallene.

Spist er spist og gjort er gjort. Det er likevel nyttig å hente lærdom av historien, og her er det nok til et helt pensum. Ikke minst viser det risikoen ved en for ensidig næringsstruktur. Det har gitt oss et sårbart arbeidsmarked, men også et ekstremt sårbart egenkapital-marked.

Når milliardformuene forsvinner, svekker det omstillingskrafta. Det samme skjer når vi taper kampen om hovedkontorene i rederier, skipsindustri eller oppdrett. Samtidig forteller tallene hvordan Trøndelag er mer robust med sitt tyngdepunkt i en stor by som Trondheim.