Det er et enormt tall, men det avspeiler seg dessverre ikke i den offentlige oppmerksomheten næringa får.
I en fersk undersøkelse fra Sjømatrådet svarer riktignok hele fire at ti at sjømat er den viktigste framtidsnæringa i Norge. Det kan i det minste tyde på at mange av oss har fått med oss at dette er ei næring med muligheter.
I den samme undersøkelsen svarer bare seks prosent av de spurte at de ønsker en karriere i næringen. Ikke for noen annen næring er det større sprik mellom disse to tallene.
Årsaken til dette kan være at forelda tanker om hva denne næringa representerer av verdiskaping, henger tungt igjen i folks bevissthet. Og når vi ser hva som dominerer i debatten om sjømatnæringa, er ikke det så rart.
Når sjømatnæringa når de politiske debattene eller stjeler overskrifter i media, handler det oftest om volum og priser på lakseeksport, lakselus, fiskekvoter, leveringsplikt eller lovreguleringer. Næringa blir langt sjeldnere framstilt som en utviklingsnæring med store, nye muligheter.
Sjøl i diskusjonene om det såkalte havrommet er det slik. Fiskeri og havbruk blir oftest framstilt som volumleverandører med utfordringer knyttet til miljø med lav teknologigrad og utvikling. Utvinning av edle metaller fra store havdyp blir oftere brukt som eksempel på framtidsnæringer.
En god leveregel for den som vil bli god, er å satse på å forbedre det man allerede er god på. Slik bør det også være på framtidig satsing på havnæringene. Ved siden av offshore-teknologi er det på fisk vi er virkelig gode. Derfor er det viktig at vi framover satser enda tyngre på denne næringa ved å utvikle ny teknologi og nye produksjonsmetoder, slik at vi får mer ut av råstoffet og styrker bærekrafta både i oppdrett og fiskeri. Da må vi framsnakke næringa og få flere til å satse på ei karriere der. At nær hver åttende krone av den totale norske vareeksporten nå kommer fra sjømat, viser at det er en rett satsing.