Behovet for generell bevæpning av politiet er ikke blitt vesentlig endret de siste åra, og blir det neppe heller de kommende.
Enigheten mellom regjeringspartiene om å legge denne saka død, fører imidlertid ikke til at debatten er død. Politiets Fellesforbund er skuffa over beslutningen, og vil fortsette kampen for at alt politi i tjeneste skal bære pistol på hofta.
Forbundet har hatt dette som kampsak etter et landsmøtevedtak i 2012. Fram til da hadde også politiets største fagforbund vært imot. De har så langt ikke fått gjennomslag for kravet, og må altså nå trolig vente i minst fire nye år.
Mangel på gjennomslag er ikke det samme som at det ikke har skjedd noe de siste fem åra. Vi har høstet ny erfaring fra lengre tids midlertidig, generell bevæpning. Debatten har også beveget standpunkter, ikke minst innad i politiet.
Da Politiets Fellesforbund gjorde sitt landsmøtevedtak, viste spørreundersøkelser blant politiet at landsmøtet hadde flertallet imot seg. I løpet av de siste åra har en ny sikkerhetssituasjon oppstått. Terroraksjoner, også i våre nærmeste naboland, er sterke argumenter for bevæpnet politi.
Dette er reflektert i den nylig avslutta høringsrunden, der PST og politimestrene ved de tre største byene nå går inn for generell bevæpning. De øvrige politimestrene vil imidlertid holde fast på et ubevæpnet politi. Det samme konkluderte politidirektøren med, men han ønsket samtidig enklere adgang til å gjøre unntak.
Politidirektørens tilnærming er et fornuftig kompromiss. Det er ikke slik at politiet løser sine oppgaver bedre – til enhver tid og overalt, med at de bærer våpen. Behovene varierer både med tid og sted, men i de fleste tilfeller er det ennå slik at framskutt lagring er en god nok løsning.
Nå har altså også regjeringa landet på dette. Det er fornuftig, men det betyr ikke at debatten bør legges død. Vi må være våkne for at behovene kan endre seg, og derfor trenger vi å holde debatten levende – basert på fakta og analyser som fanger opp endringer i trusselsituasjonen.