Dette holder normalt sett når det offentlige kjøper sine tjenester, enten det er varekjøp eller en privat entreprenør tar på seg byggeoppdrag, renovasjon eller vegvedlikehold. Og ingen reagerer på at de tjener penger på handelen.

Det forblir en stor gåte hvorfor dette plutselig ikke skal gjelde kjøp av barnehagetjenester. Arbeiderpartiet er nå i ferd med å slutte seg til en politisk fløy som vil forby private å tjene penger på å slikt. Et slikt forbud vil ikke gi bedre barnehager eller bedre bruk av pengene.

Visst er der utfordringer knyttet til det offentliges innkjøp av tjenester. Det finnes en rekke eksempler på at underleverandører til offentlige byggeprosjekter har unndratt skatt eller har gjort seg skyldig i sosial dumping.

Også i barnehagesektoren vil det være enkelte som kutter noen svinger for å berike seg urettmessig. Det er ikke greit, enten det handler om for dårlig kvalitet, for lav eller ukvalifisert bemanning eller brudd på lovverket.

Når det offentlige gir tilskudd til drift av barnehager, skal det selvsagt stilles krav til kvalitet – i hele kjeden av tjenesten. Det er både en lovgiveroppgave og en oppgave ved tilsyn. Disse kravene må følges opp med god nok kontroll. Om noen svikter på kvalitet eller jukser, må det få konsekvenser.

Slike utfordringer er det imidlertid mulig å rydde opp i uten å kaste kommersielle drivere ut av sektoren. For det er en overhengende fare for at det blir resultatet dersom vi skal få såkalt «profittfrie» barnehager. Det er ikke særlig fristende for noen å satse uten å ha utkast til avkastning på kapitalen.

I dag er barnehagesektoren delt nesten likt mellom private og det offentlige. Det gir en konkurranse som stimulerer begge parter til å gjøre en best mulig jobb. Om det offentlige skulle overta heile butikken, er det verken en garanti for bedre barnehager eller bedre bruk av pengene – bare slutten på en slik sunn konkurranse.