I snart to uker har vi jublet for et historisk norsk gullrush i Pyeongchang i Sør- Korea. 1,2 millioner nordmenn så Marit Bjørgen ta gull på kvinnestafetten. I går sto Norge «stille» da Johannes Thingnes Bø og skiskyttergutta kjempet om gull på stafetten.
Og mens vi jubler for nye medaljer er nordmenn helt tydelige på at Norge ikke skal arrangere OL selv. Da Norges idrettsforbund kastet seg inn i kampen om OL i 2022 viste tre meningsmålinger høsten 2014 et overveldende nei-flertall.
Folk tviler på at et billig-OL vil bli billigere
Resultatet kjenner vi.
Regjering satte foten ned for en statlig garanti. Dermed var Norge ut av diskusjonen om å arrangere OL i 2022.
I stedet arrangeres nå vinter-OL i et land med minimal interesse for vinteridrett.
Det viser tv-bildene med all tydelighet.
Det er god plass på de beskjedne tribunene rundt målområdene i langrenn og skiskyting.
En åpenbar grunn til at Norge og en rekke andre europeiske land har sagt nei, er den vanvittige kostnadsutviklingen en har sett under siste OL-arrangementene, med lekene i Sotsji som dystert toppunkt.
Neste vinter-OL skal gå i Kina. Det er all grunn til å tro at det blir både storslagent og ikke minst dyrt, samtidig som en igjen vil oppleve heller begrenset publikumsinteresse.
For vi som er glade i vinteridrett er dette en bekymringsfull utvikling.
En rekke av vinteridrettene er i global sammenheng svært små.
Vi er redd de vil bli stadig mindre om ikke OL blir et utstillingsvindu for langrenn, kombinert og skøyter, for å nevne tre av dem.
Derfor ønsker vi vinter-OL tilbake til Europa og Skandinavia.
Vi sa på denne plassen nei til skissen for et OL i Oslo i 2022. Det var det gode grunner for. Prisen på arrangementene må kraftig ned, og eksisterende anlegg må brukes på en helt annen måte enn vi ser i dag.
Lykkes en med å få IOC til å legge bort sine ekstravagante krav bør land som Norge og Sverige igjen melde sin interesse for vinter-OL.
Lekene i Sør-Korea viser at det trenger vinteridrettene.