I styret som ble oppnevnt mandag er den lokale forankringa svekket. Det bidrar også til å svekke styret.
Bosted og tilhørighet betyr nemlig noe når viktige beslutninger skal fattes. Det handler om grad av lokalkjennskap og lokalkunnskap, men også om hvor lojaliteten er forankret. Derfor er det ikke likegyldig at flere av de eieroppnevnte medlemmene i styret nå har adresse i Trøndelag, og er nært knyttet opp mot St. Olavs Hospital.
Konsekvensen blir tap av motstemmer, noe som igjen kan påvirke kvaliteten på styrets arbeid negativt. Det er heller ikke noe sjakktrekk å reindyrke Helse Møre og Romsdal som et lydig underbruk av Helse Midt-Norge i forhold til de utfordringene foretaket står overfor. Det demper ikke spenningsnivået, og det øker ikke tilliten i befolkninga.
Tidspunktet for å skifte ut styremedlemmer var riktig og ikke uventet. Etter en langvarig og opprivende sjukehusstrid går nå foretaket over i en ny fase, og det kan være greit med nye krefter uten altfor tung bagasje fra den striden.
Noe mer overraskende var det at samtlige av de eieroppnevnte styremedlemmene ble skiftet ut. En mer moderat utskifting ville ivaretatt kontinuiteten på en bedre måte. Men på toppen av dette får styret altså bare to eieroppnevnte medlemmer med adresse og bakgrunn fra fylket.
Resten er hentet fra Trøndelag. Vi har nok eksempler på at frontene nettopp har gått over fylkesgrensa. Det er nok å peke på striden om neonatal avdeling og kreftavdelinga ved sjukehuset i Ålesund, i tillegg hvordan valg av finansieringsmodell ble endret til Helse Møre og Romsdals disfavør.
Slike dragkamper kommer vi til å oppleve også i nær framtid, blant annet om hjertesenter, PET-skanning og økonomi. Det er avgjørende for tilliten til både prosesser og vedtak at befolkninga og de ansatte i foretaket kan være trygge på at noen har kjempa Møre og Romsdals kamp.
Det hadde vært bedre ivaretatt med en mer nøytral geografisk fordeling av styreplassene.