Partipolitisk spill og diskusjoner om parlamentarisk ordbruk oppleves sikkert som både viktig og interessant fra innsida av bobla. Utenfra framstår alt dette som et norgesmesterskap i politisk ansvarsfraskrivelse.
Er målet å grave grøft mellom folk flest og landets politiske elite, er man på god veg. Fortsetter man slik blir den grøfta både videre og dypere enn tunnelen inn til norgeshistoriens dyreste postkasse. Sakte, men sikkert fylles den opp av politikerforakt – til skade for Stortingets omdømme.
Ikke noe nytt av betydning kom fram da stortingspresident Olemic Thommessen redegjorde for byggeskandalen i Stortinget i går. Han gjentok flere ganger at det som har skjedd «er beklagelig», men tar ingen beklagelse på egne skuldre. Dette kan han komme til å slippe unna med.
I debatten gjentok både Ap, SV, Sp, Rødt og MDG at Thommessen må ta ansvar ved å trekke seg. Så lenge det ikke er et flertall i salen bak et slikt standpunkt, gjør han ikke det. Når KrF holder sine vernende vinger over ham, sitter han trygt.
Målt etter parlamentarisk leder Knut Arild Hareides reaksjoner i redegjørelsen, behøver ikke Thommessen bli plaga med nattesøvnen. Hareide venter med å konkludere til behandlingen i finanskomiteen, og innlegget i debatten lignet mer på en varm forbønnshandling enn et varsel om mistillit.
Stortingspresidenten har det høyeste rangerte offisielle vervet i Norge etter Kongen. I både posisjon og rolle er det svært symbolsterkt. Det gjør at mangelen på vilje til å ta ansvar får ekstra stor kraft. Derfor handler dette i mindre grad om Thommessen enn om Stortingets omdømme.
KrF har nøkkelen i saka. De bør ikke ruge lenge på den i håp om å beholde plassen i rampelyset. Det kan bli et ubehagelig sterkt søkelys. Å bli partiet som sørger for at ingen tar politisk ansvar for skandalen, er ikke det som får KrF til å klatre opp fra sperregrensa. Ikke for noe parti er dette saka for å tenke kortsiktig gevinst eller tap.