Etter at landsstyret i Arbeiderpartiet i går ga stortingsgruppa klarsignal til å si ja til at Norge kan slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke, så blir det slik. Betingelsene partiet stiller, hindrer neppe enighet med regjeringspartiene.

Debatten har både vært langvarig og intens, og har skapt strid i flere partier. I Stortinget står regjeringspartiene og Miljøpartiet de grønne for et klart ja, mens Senterpartiet, SV og Rødt har stått for et like klart nei. I KrF er det skepsis.

Det avgjørende er derfor hva Ap vil lande på. I deler av partiet har det vært stor motstand. Fylkesårsmøtet i Møre og Romsdal gikk nylig inn for at partiet skulle si nei. Også i stortingsgruppa er det skeptikere, og de har støtte fra LO.

Når landsstyret likevel gir klarsignal, skal det mye til at det ikke bli resultatet. Partiet stiller åtte såkalt «ufravikelige» krav, men disse er romslige, og gir stortingsgruppa godt slingringsmonn i forhandlingene. Det eneste som kan volde problemer, er kravet om stans for private utenlandskabler.

Blant motstanderne blir det hevdet at en slik tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke betyr at vi selger ut arvesølvet, mister råderetten over vannkraftressursene og industripolitikken og at forbrukerne må betale mer for strømmen.

Slik er det heldigvis ikke. Det vil fremdeles være norske myndigheter som bestemmer om vi skal bygge flere kabler til utlandet og hvem som skal eie kraftkonsesjonene, og vi er uansett en del av et europeisk energimarked. Prisen bestemmes av markedet, ikke av EU-organet Acer.

Debatten er viktig, men den bør avgjøres på grunnlag av realiteter heller enn myter og følelser. Frontene i striden følger i all hovedsak frontene i EU-kampen fra 1994, og det er holdningen til EU – langt mer enn de energipolitiske realitetene, som er avgjørende for hvem som sier ja eller nei.

Visst er det viktig å trygge nasjonal råderett over energiressursene, men slaget står altså ikke her. Også i framtida vil det stå mellom norske folkevalgte. Norge er allerede en del av et internasjonalt energimarked, og vi bør ikke si nei til å sitte i de organer som bestemmer spillereglene for handel med energi. Det gir oss mindre styring, ikke mer.