Så nær en regjeringskrise er det lenge siden vi har vært. Under normale omstendigheter ville vegen til et statsrådsskifte vært kort.
Listhaugs famøse Facebook-melding, og hennes håndtering av denne, har sendt statsministeren ut regjeringens verste krise og en ukelang, ydmykende spissrotgang. Statsministeren har vært presset fra skanse til skanse før hun til slutt måtte beklage på vegne av regjeringen.
Samtidig har hun vært nødt til å forsvare en statsråd som trosset hennes råd om å fjerne og unnskylde den omstridte Facebook-posten. Til og med unnskyldningen i Stortinget satt så langt inne at Listhaug måtte flere ganger på talerstolen. Dette bygger ikke tillit til Stortinget. Det kan umulig bygge tillit i regjeringen heller.
Listhaug er så langt ikke taperen i dette spillet, sjøl om det koster bli tvunget i kne på dette måten. Hun spilte ut et kort, og lot det ligge der så lenge hun fikk lov. Til og med da hun fjernet innlegget, gjorde hun det uten å beklage innholdet. Det gjorde hun heller ikke i første forsøk i Stortinget.
Først under tvang ga en uforbeholden unnskyldning. I hennes egen fanskare vil hun til tross for dette knefallet bli oppfattet som den som holder ryggen rak. Dersom hennes mål er å styrke seg i sin egen velgerskare, gir dette trolig drahjelp. Aps støtte til Røds mistillitsforslag endrer ikke på det.
Verre er det for statsministeren. Listhaug har gjort Solbergs jobb som leder for en mindretallsregjering vanskeligere og drømmen om en flertallsregjering fjernere. Solberg framstår også svekket som leder, som en statsminister som ikke har styring på medlemmene i sin egen regjering.
En statsråd som trosser statsministeren på denne måten vil normalt ha kort vei ut. Statsråder har fått «sparken» for mindre, og det ville absolutt være til å forstå om Solberg konkluderte med å skifte ut Listhaug.
Dette vil imidlertid ikke være omkostningsfritt. Listhaug er en viktig statsråd for Frp. Sparkes hun, blir det bråk.