Regionreformen har ikke vært blant regjeringens kjæreste hjertesaker. Det bærer så langt både prosess og resultatet også preg av. Kanskje nettopp derfor kunne det være grunn til å gi en viss anerkjennelse for hva som er oppnådd.

Dagens 19 fylker blir sannsynlig til elleve. Noen av disse er til og med både fornuftige og frivillige. Samtidig blir antallet fylkesmenn redusert til 10. Noen nye oppgaver har også regjeringen spandert på regionene, og flere er foreslått.

Noen revolusjon eller storstilt flytting av makt er det ikke. Likevel kunne reformen gått inn i historiebøkene som et litt lunkent, men greit forsøk på ommøblering av et styringsnivå som velgerne uansett ikke har noe nært forhold til.

Men alt går tydelig vis an å kløne til. Her har det på mer enn forunderlig vis tatt full fyr i regnvått gress. I Finnmark blir det nå folkeavstemning med et dundrende nei i mai. Samtidig protesteres det heftig på navnevalg på flere av regionene.

Regjeringen ønsker ikke å sende disse ut på høring, og trosser juridiske eksperters syn på at dette er et brudd på høringsinstruksen. Kommunalminister Monica Mæland (H) mener hun har hørt nok allerede, men ender altså likevel opp med navn som Viken, Innlandet og Vestland – navn som blant annet Språkrådet har advart mot.

Med rette kan man si at der er ting ved regionreformen som er viktigere å bry seg med enn navnevalgene. Det er en fare for at slike krangler fører til at alvorligere saker unngår kritisk søkelys og debatt. Det er sjølsagt uheldig.

Det kan man imidlertid like god snu på, og si at «ikke engang dette klarte de å gjøre riktig!». Det kan ikke komme overraskende at følelser knyttet til identitet vekker sterke reaksjoner som kan overdøve andre forhold. Da er det dumt å avslutte slik. Dette er navnevalg som mest av alt ser ut som et forsøk på å sette klovnenese på regionreformen.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!