Tenk på et scenario der staten regulerer hvor mye bøndene skal produsere på et år, hvor mye matvareindustrien skal tjene og hvor mye du som forbruker skal betale for maten.

Omtrent slik fortoner virkeligheten landbruksminister Sylvi Listhaug må forholde seg til. Det var også omtrent slik hun beskrev den før hun ble minister. Da kalte hun det «kommunisme på norsk».

Denne mye omtalte kommentaren på E24.no fra sommeren for fire år siden var et frontalangrep på jordbruksavtalen og statlig regulering av markedet for landbruksprodukter. I dag er det Listhaug sjøl som bestyrer det norske kollektivbruket, og da har pipa fått en litt annen lyd.

Nå er det hun som dundrer neven i bordet når markedskreftene slår seg løs. Fredag måtte matvarekjedene troppe opp på ministerens kontor for å svare for det største prishoppet på en måned siden 1982.

På møtet nektet kjedene å ta skylden. Ministeren og landbruksorganisasjonene retter likevel fortsatt pekefingeren mot leverandørindustrien og de store dagligvarekjedene, for det er ikke mulig å finne forklaringen på prishoppet i vårens magre landbruksoppgjør.

Listhaug har fått både ros og kjeft for måten hun har tatt fatt i denne saken på. Hun har både fått klapp på skulderen for å være tydelig og smekk over fingrene for å være hysterisk.

Varehandelansvarlig ved BI, Odd Gisholt, mener at Listhaugs skjenneprekenen er en unødig innblanding i markedet. Han mener hun opptrer som en makthungrig byråkrat, og at hun burde holdt fingrene unna.

Og akkurat her er Listhaugs pussige paradoks i forhold til hennes tidligere beskrivelse av jordbruksavtalen som «kommunisme på norsk». Det hun i realiteten tar til orde for nå er nettopp en politisk styring av markedet for dagligvarer, men uten å gjøre alvor av det.

Situasjon som prishoppet i juli skapte, illustrerer både det norske matvaremarkedet og Listhaugs politiske handlingsrom og realitetsorientering godt. Norge er et lite land med konsentrasjon av markedsmakt på få hender både i leverandørindustrien og i dagligvarebransjen.

Vi er ennå et stykke unna monopolene, men på enkelte områder er enkeltaktørers makt så sterk at det går ut over den frie konkurransens evne til å «ordne opp». Dette er «markedsmakt på norsk», godt hjulpet av tollmurer som slett ikke bare beskytter bonden. Også dagligvarekjedene lever godt bak disse murene.

Når markedet ikke fungerer, må politikerne eller konkurransemyndigheter på banen. Listhaugs problem er at hun er like hjelpeløs i denne situasjonen som hun tidligere har ment at politikere bør være.

Hun kan skjenne, slå i bordet og ha en retorikk mot Reitan & Co som kan gjøre at hun kan bli forvekslet med enhver Sp-statsråd, men der stopper det også om hun ikke vil ta i bruk reguleringsverktøy som hun tidligere har vært så imot.