Streikende lærere er tilbake på jobb, og feirer med utfallet av streiken som en seier. KS må slukøret innse at de har blitt tvunget til full retrett i kampen om arbeidstida, og står igjen uten særlig ære.

Lærerne har i praksis fortsatt full vetorett i saker der ledelsen ved en skole vil at lærerne skal tilbringe mer av arbeidstida på skolen for å ha mer tid til samarbeid. I dette slaget må KS nøye seg med symbolske smuler.

At partene kan tvinges til lokal mekling om det ikke blir enighet på den enkelte skole, er formuleringer som knapt er verdt papiret avtalen printes ut på. Selvsagt kan det ta press fra den enkelte skoleleder, men terskelen for å trekke en konflikt så langt vil være høy så lenge det er arbeidstaker som likevel har styringsretten til slutt.

Lærerne kan altså med god grunn heve seiersfanen. De har beholdt sine rettigheter fullt ut, og dette har det selvsagt vært full anledning til å streike for. Goder knyttet til arbeidstid er selvsagt ikke noe man gir opp uten videre og uten noen kompensasjon.

Om dette er en seier for skolen og elevene, slik Utdanningsforbundets leder forsøker å fremstille det, er mer usikkert. Hun sier at de nå har klart å beholde fleksibiliteten lærerne trenger for å gjøre en god jobb for elevene, som om mer bunden arbeidstid ville ha betydd et dårligere tilbud for elevene.

Det resonnementet er det vanskelig å følge. Selvsagt finnes det fordeler ved nåværende arbeidstidsordning. Blant annet kan den gjøre det lettere å legge til rette for samarbeid mellom hjem og skole. Det blir mer tid til møter og samtaler på kveldstid med foreldre og elever. Slik fleksibilitet har likevel også ulemper.

Jo mer av arbeidstida læreren tilbringer utenom arbeidsstedet, jo mindre tid har lærerne sammen med sine kollegaer. Dette betyr mindre tid til å skape en god kultur for samarbeid og til å bygge sterke fagmiljø.

Skal vi utvikle skolen, er det ikke lærere som tilbringer mer tid «i ensomhet» vi trenger. Det er nødvendig å styrke det faglige fellesskapet. Mer tid sammen er en viktig forutsetning for å få dette til.

Spørsmålet er derfor ikke om arbeidstidsordningen for lærerne blir forandret, men hva som skal til for å endre den og hva arbeidsgiver må betale for å få det til.