Etter åtte år utenfor regjeringskontorene er Socialdemokraterna igjen på veg tilbake til makten i Sverige. Maktovertakelsen blir likevel ikke en ren parademarsj for landets neste statsminister, Stefan Löfven (S).
Löfvens seier kan se ut til å bli av det vanskelige slaget. Mandatet hans bygger ikke på egen triumf, men Moderaternas fall og Sverigedemokraternas (SD) brakvalg. Ser man bort fra utslagene for disse to, er velgervandringene mer å regne som krusninger på overflaten.
Under disse krusningene skyller imidlertid oppslutningen om det innvandringskritiske Sverigedemokraterna inn som en tsunami som endrer det politiske landskapet i Sverige dramatisk. For Löfven er dette mer enn bare et lite skår i gleden når han inntar statsministerkontoret.
Statsminister Fredrik Reinfeldt (M) varslet som de fleste ventet regjeringens avgang allerede valgnatta. Litt mer overraskende varslet han sin egen avgang som partileder for Moderaterna.
Stefan Löfven (S) har allerede startet arbeidet med å stable en ny regjering på beina. De rødgrønne partiene står nå med 158 mandat av totalt 207 i Riksdagen. Han kan altså ikke bygge et regjeringssamarbeid på et rødgrønt flertall, slik Jens Stoltenberg gjorde.
Han må styre en mindretallsregjering som må søke støtte til høyre for seg. Dette vil i lang tid begrense handlingsrommet både i hverdagspolitikken og for de lange linjene. Sverigedemokraternas triumf må alle andre partier i svensk politikk ta inn over seg.
Så langt har strategien hos de etablerte partiene og i den svenske eliten vært å holde Sverigedemokraterna ute i kulden og sette rasiststempelet på dem. I Riksdagen vil de nok fortsatt møte stengte dører til de andre partiene når det gjelder formelt samarbeid.
Men ingen kan overse et parti som har 13 prosent av velgerne bak seg. Ingen kan heller hevde at 13 prosent av svenskene er rasister. For Löfven ligner dette kanskje på et mareritt, men han har ikke noe annet valg enn å ta denne velgergruppen på mer alvor.
Skal de etablerte partiene ta opp kampen mot SD må de våge å åpne opp for en mer åpen debatt om det som ikke fungerer i innvandrings og integreringspolitikken. Dette gjelder også en ny rødgrønn regjering.