Jubelscenene etter grekernes overveldende «nei» til kreditorene kan raskt bli avløst av tårer. Statsminister Alexis Tsipras og hans regjering har gamblet høyt, men står fortsatt i fare for å tape hele potten.

Sjøl mener han at folket har gitt ham bedre kort på hånden, og at Hellas vil ha fått en spiselig avtale innen et par døgn. I så fall har han spilt godt. Om ikke EU-kommisjonen, Den europeisk sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) lar seg tvinge på denne måten, har han spilt sine kort dårlig.

Da kan det vise seg at folkeavstemningen har gjort vegen til en løsning vanskeligere. Tsipras kan ikke nå inngå en avtale som ligner på det folket sa nei til. Bruene til et kompromiss er derfor blitt færre og skjørere.

Grekerne feiret søndag som seierherrer, men det de feirer er i realiteten kun et svakt håp. Det henger i en like tynn tråd som medlemskapet i euroen. Kreditorene vil neppe gi mye bedre vilkår enn de Hellas forlot ved forhandlingsbordet.

På hjemmebane har Tsipras sikret seg solid ryggdekning, men på bortebane er ikke folkets «nei» like mye verdt. Kreditorene vil sjølsagt lytte til det greske folkets røst, men det betyr ikke at de bøyer seg. Det er ikke bare det greske folket som har en stemme. Flere europeiske ledere vil være i trøbbel om de gir etter. Forbundskansler Angela Merkel er ikke i tvil om hva det tyske folket ville si, om de fikk gå til urnene. Spania, Portugal, Italia og Irland er sjøl midt i en økonomisk hestekur. Der vil heller ikke folket uten videre ofre seg for «det greske folkets røst».

Noen sammenligner grekernes «nei» med en desperat selvmordstrussel der empatien med over en million arbeidsløse og frykt for sosial uro skal vekke medynk. De 19 eurolandene samles til toppmøte i dag. Da vil vi få vite hvor mye en eventuell empati er verdt.

For Hellas betyr ikke empati mye om den ikke kan veksles inn i euro. Allerede 20. juli trenger de drøyt tre milliarder til det neste avdraget til Den europeiske sentralbanken. Lenge før det kan greske banker ha gått tom for penger. Fortsatt er det rom for forhandlinger, men den greske regjeringen må ha mer enn sitt eget folks nød og stolthet å by på for å få motparten på glid.