En rekke internasjonale møter både i Paris og Luxembourg den siste tiden har hatt som formål å klarlegge situasjonen foran det store klimatoppmøtet i Paris fra 30. november til 11. desember. Ifølge miljøvernminister Tine Sundtoft (H) som har deltatt på de fleste møtene, er det allerede nå klart at det blant de store utslippslandene ikke er stemning for å inngå en avtale om juridisk bindende utslippsmål.

Hun konkluderer med at det vil bli inngått en internasjonal klimaavtale i Paris, men at den vil være mindre ambisiøs enn det Norge kunne ønske seg. Store utslippsland som USA, Kina og India motsetter seg bindende klimamål, og uten disse landene med på en avtale, vil avtalen bli lite effektiv. Det norske forslaget om at verden skal sette seg et mål om netto null utslipp innen 2050, vil heller ikke bli vedtatt, men slike langsiktige mål er gjerne mindre forpliktende, og et noe mindre konkret langsiktig mål kan nok bli vedtatt.

Der forhandlerne så langt har hatt størst suksess, er å etablere enighet om større åpenhet om landenes klimautslipp og planer for reduksjon. Det kan ligge an til flertall, og til og med enstemmighet når det gjelder å få etablert et system for rapportering om hvordan det går med hvert enkelt land sine utslipp. Rapportene må så verifiseres av FN.

Også i forkant av klimatoppmøtet er det etablert enighet om at landene skal rapportere inn sine mål for utslippskutt, og hittil har en fått slike rapporter fra 60 prosent av landene. Miljøvernminister Sundtoft sier at de rapportene som hittil har kommet, ikke angir store nok kutt til at det vil være mulig å nå målet om at temperaturstigningen på jorda ikke skal være mer enn to grader overfør-industrielt nivå.

Statusrapporten fra de internasjonale klimaforskerne forteller at fjoråret var det varmeste som er målt siden de globale målingene startet. Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren er høyere enn noen gang. Detteser likevel ikke ut til å være en trussel stor nok til å få verdens ledere til å bli enige om klimatiltak. Det blir nokså sikkert en avtale i Paris i desember, men det blir en mindre ambisiøs og mindre forpliktende avtale enn det både EU og Norge ønsker seg.

Heller ikke en forpliktende avtale om finansiering av tiltakene mot klimaendringer, vil komme på plass i denne omgang. Det har vært snakket om i hvert fall 100 milliarder dollar årlig innen 2020, men antakelig er behovet mye større. Det blir sikkert nye forhandlinger og et nytt klimatoppmøte om fem år. Kanskje kan en avtale da bli mer forpliktende? I mellomtiden blir det nok viktig å diskutere hvordan hvert enkelt land skal kunne tilpasse seg klimaendringene.

Problemene i så måte er nok størst på den sørlige halvkule, og der er også ressursene for å få gjort noe, minst.

Også Norge vil avgjort ha behov for tilpasning til et varmere klima. Hvor mye av klimaendringen som er menneskeskapt, er fortsatt et omstridt tema internasjonalt, men at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren spiller en rolle er nok akseptert av flertallet.

Klimaendring tar tid, og klimaavtaler tar også tid.