Før tenkte vi at det aldri kunne hende i Norge. Nå vet vi at terror er en trussel vi må leve med. Og at frihet, menneskeverd og demokrati er verdier vi må kjempe for og verne om. Hver dag.
Etter neste års femårsmarkering for 22. juli-tragedien, kommer markeringene på Utøya og i regjeringskvartalet til å bli tonet ned fram til tiårsdagen i 2021. Det er en fornuftig beslutning. Som samfunn skal vi aldri glemme det som skjedde, og samtidig må livet gå videre. Derfor er det nødvendig at det etableres permanente minnesteder hvor det både gis rom for å bearbeide sorg, hedre de som mistet livet, og reflektere over hvordan vi skal kunne hindre at noe lignende skjer igjen.
Lørdag ble 120 mennesker drept like utenfor Bagdad av ei bombe som var skjult i en isbil. Sjåføren lokket med billig iskrem. Unge og gamle som flokket seg rundt isbilen ble drept fordi de tilhører en annen retning av islam enn terroristene. Tidligere i sommer skjøt og drepte en hvit rasist ni mennesker i ei kirke i Charleston i USA, fordi de hadde en annen hudfarge enn ham selv. Anders Behring Breivik massakrerte mennesker fordi de hadde meninger han ikke likte.
Breivik, rasistiske Ku Klux Klan og IS-terroristene begrunner sitt hat og sin ideologi på ulike måter, men resultatet er det samme. Ondskap, død og ødeleggelse. Hat avler hat, og vold skaper mer vold. Så hvordan forebygger hat, vold og ekstremisme? Den utfordringen angår oss alle.
Det grunnleggende er å kjempe for et menneskesyn som slår fast at alle er like verdifulle. Å kjempe mot ideologier som legitimerer drap på mennesker fordi de har «feil» rase, tro eller politisk oppfatning. Menneskefiendtlige og voldsforherligende ideologier finnes i mange farger, og er like giftige. De har noe til felles: De anerkjenner ikke menneskets ukrenkelighet. Mennesket blir et middel for å oppnå et mål: Den reine rase, eller det perfekte samfunn.
Samhold preget Norge i ukene etter terrorangrepet. Politiske motstandere omfavnet hverandre, og ga trøst og støtte. Det var sterkt å oppleve. Vi har noen verdier som vi står sammen om. Men det betyr ikke at vi alltid må være enige. Tvert imot. Demokratiet er avhengig av meningsbryting, og at ulike syn kommer fram i offentligheten. Ytringsfrihet betyr at vi må tåle de meningene vi ikke liker. Vi må tolerere at vi er ulike, at vi ser verden fra ulike vinkler og har forskjellige livssyn.
Uenighet skal møtes med ord. Aldri med vold.
Vi trenger å minne hverandre om de ordene som ble flittig brukt i dagene etter 22. juli i 2011. At kjærligheten er sterkest. At den alltid vil vinne over hatet. Og at likeverd, menneskeverd og demokrati aldri må tas som en selvfølge.