Prisene på matvarer har økt med over fem prosent de siste fire månedene, og matministeren reagerer. Igjen retter hun pekefingeren mot kjedene, slik hun gjorde i fjor på samme tid.

Den gang kalte hun kjedene inn på teppet etter en måned med den høyeste prisveksten på 30 år. Denne gangen nøyer hun seg så langt med å peke på kjedene, og utpeke dem som «synderen» i verdikjeden.

Når hun ber forbrukerne om å følge med på kjedene, slik at de ikke kan sko seg på dette, er det igjen et slag i løse lufta. Slag i lufta etterlater seg som kjent sjelden varige merker. Det gjør det nok ikke nå heller. Det er ikke mangel på opplyste forbrukere på prisjakt som er årsaken om konkurransen ikke er optimal.

Siden ministerens skjennepreike til matvarekjedene i fjor sommer, har det skjedd en vesentlig strukturforandring. Den bidrar ikke til økt konkurranse og lavere priser.

Når fire store matvarekjeder blir til tre, vil det bidra til mindre utvalg i butikkene, mindre kamp mellom innkjøperne og mindre konkurranse på hylleprisen. Samtidig gjør den lave kronekursen sitt i forhold til prisen på importerte matvarer.

Forbrukerne har sjølsagt stor makt, men bare ved å velge butikk basert på pris og kvalitet på varene. Når konkurransen i et marked reduseres av at der er få tilbydere, er dette en svært begrenset makt. Dersom det virkelig er slik (og det diskuteres) at matvareprisene våre er altfor høye, er det andre virkemidler som må til.

Noe kan sjølsagt matministeren hente inn på den strukturendringen hun presser igjennom i landbruket, med større enheter og mer kostnadseffektiv produksjon. Så kan hun også lade pekefingeren med mer makt gjennom den lenge varslet lova om god handelsskikk.

Det første vil imidlertid ta lang tid, og det er ikke politisk flertall på Stortinget for å gå så langt som ministeren ønsker. Heller ikke en lov om god handelsskikk vil sable ned hylleprisene i butikkene så lenge det ikke er snakk om å innføre prisregulering.

Sjølsagt er det viktig å følge med på at ikke noen misbruker markedsmakt, men så lenge vi ikke vil vrake norsk landbrukspolitikk, er virkemidlene få. Trøsten må være at den realveksten i matprisene i tiår har vært negativ.