For ofrene som overlevde terroren og for dem som mistet noen av sine nære, er selvsagt dette ekstra tungt. Treårsmarkeringen i dag bringer minnene ekstra nært. Noen av de etterlatte besøker Utøya for første gang i dag. Andre orker det ennå ikke.

For alle andre og for det norske fellesskapet står også de vonde minnene risset fast, men samtidig må vi stille oss spørsmålet om mer enn hva vi liker har blitt akkurat som før. Oppgjøret med terroristens ekstreme og fremmedfiendtlige ideologi har blitt stadig blekere i tiden som har gått.

Det hadde vært befriende om vi kunne slå fast at det voldsdyrkende tankegodset var slått til jorden i kjølvannet av terroren. At det meningsløse i dette hatet var avkledd og avslørt en gang for alle.

Slik er dessverre ikke virkeligheten. Ytterliggående ekstremister er tvert imot mer aktive nå enn for tre år siden på ulike nettforum og nettsider. Fremdeles handler det om en relativt liten utgruppe. 22. juli-terroren har likevel lært oss at vi ikke kan overse dem.

Og i tillegg til de som dyrker voldsideologien, er det et langt større antall mennesker som dyrker det samme hatefulle tankegodset og menneskesynet. Disse har ikke blitt færre. Tvert imot så øker oppslutningen om partier som støtter seg til disse ideologiene i Europa.

Vi skal ikke la oss skremme av ekstremismen, enten den har utspring i ytterliggående politiske eller religiøse forestillinger. På treårsdagen for terrorangrepet må vi derimot minne hverandre på at vi må stå opp mot ekstremismen.

Flere har det siste året og ukene etterlyst debatten om og oppgjøret med terroristens hatideologi. Blant disse er Aps partisekretær Raymond Johansen og AUF-leder Eskil Pedersen. Statsminister Erna Solberg mener på sin side at vi allerede har tatt denne debatten.

Hvor motstridende disse standpunktene enn kan virke, så har begge rett og feil på samme tid. Dette er en debatt som i høyeste grad har vært levende i Norge i de tre årene som har gått, både i tiden umiddelbart etter terrordøgnene og gjennom rettssaken mot terroristen.Samtidig er det klart at dette er en debatt man aldri har «tatt» i betydningen «tatt en gang for alle». Vi ser hvordan hatideologien har et fotfeste og hvordan den fremmedfiendtlige retorikken har en gjenklang i altfor store grupper.

Dette må alle som tror på likeverd, menneskeverd og demokrati stå opp for hver dag. Vi må kjempe mot hatet, samme hvilket utspring det har. Vi må kjempe mot fremmedfrykt og intoleranse, også når det finner grobunn i våre egne tanker og forestillinger. La treårsmarkeringen for terroren minne oss på at denne kampen kan vi aldri bli ferdige med, men samtidig også at vi kan vinne den hver eneste dag.