I ettertid er jeg nokså sikker på at vi skulle tatt omsorg for flere barn enn vi gjorde.

Selv om dette er svært vanskelige saker, foregikk – og foregår det, så mange overgrep mot uskyldige barn at en var nødt til – og er nødt til, å reagere. Heldigvis er det mange saker som løses med hjelp til hjemmene.

Samtidig synes jeg mye av kritikken mot barnevernet er urettferdig. Uttalelser som «om barnevernet først bestemmer seg for at her vi ein person vi ikkje likar, så kan dei i praksis ta barna fra kve som helst. Og dei gjer det.» (Smp. 16. april) finner jeg lite i samsvar med virkeligheten.

Jeg undrer meg spesielt over engasjementet til kristne, særlig i karismatiske miljøer, som ensidig har tatt foreldrenes side i den såkalte Naustdal-saka angående en norsk-rumensk familie.

I avisen Vårt Land går det nettopp i disse dager en reportasje om ungdommer som strever med sår fra åndelige overgrep i disse miljøene. Kanskje er det best å feie for egen dør før en tyr til gatedemonstrasjoner og populistiske uttalelser.

Til og med barneminister Solveig Horne (Frp) har fått erfare at virkeligheten ikke er så svart-hvitt som det hun uttalte før hun ble minister (Smp. 16. april).

Ett overgrep mot barn er ett for mye! Det er foreldre og foresatte som begår overgrep mot barn - det er de som trenger hjelp! Stadig foregår det mye galt bak nedrullede gardiner, og i tillegg har vi fått all den digitale mobbingen, uten at dagens demonstranter synes å bry seg mye om det. Når det oppstår problemer, er vi blitt vant til å oppsøke fagfolk. Vi vet at fagfolk kan gjøre feil. Men de beskyldninger og hets (jeg kaller det hets) barnevernets folk opplever i dag, går over alle støvleskaft.

Hvem vil arbeide i denne etaten, når en opplever slik heksejakt? Fortsetter vi å la barnevernet være pariakasten i samfunnet vårt, vil resultatet bli at mange flere barn lider urett. Er det det vi vil?