Ytring 17. august:

«Opp- eller nedtrapping i ålesundsk byutvikling»

Folkemøte: Dr. Torgeir Melsæter er innleder på møtet der politikere fra de fleste partiene i byen sitter i panelet. Arkivfoto: Bjørn Halvorsen  Foto: Bjørn Halvorsen

Det nye signalhvite strømlinjeformede trappemonumentet fremstår som et gjennomsnittlig byggverk man i teorien kan støte på hvor som helst i verden

Ytring

Ytring av Torgeir Melsæter, Historiker Dr.  Foto: Bjørn Halvorsen

Kommentar til Kjell Sandli sin kronikk i Sunnmørsposten 4. august.

Etter å ha sett en utstilling med et utvalg byggeprosjekter som ikke ble realisert i Ålesund har dagl. leder i Næringsforeningen Kjell Sandli fått noen ideer. Han mener «byen trenger å bli minnet på hva den kunne blitt hvis noen hadde tatt andre valg og beslutninger enn det de gjorde». En viktig problemstilling.

Etter min mening gjelder dette ikke bare foreslåtte byggeprosjekter som av forskjellige grunner har blitt skrinlagt. Vel så viktig vil det være å få mer fokus på hvordan byen kunne ha sett ut dersom politikerne i Ålesund de siste 50 åra hadde betraktet det unike bygningsmiljøet i byen som en ressurs heller enn å tillate riving og uheldige ombygginger av verneverdige hus samt godkjenne dårlig tilpassede nybygg.

Det er et faktum at Ålesunds internasjonalt anerkjente bygningshistoriske særpreg stadig svekkes.

Kronikk 4. august:

«Takk Gud for at det ikke ble bygd sjøpakkhus ved Brosundet i bølgeblikk i 1905»

Utgangspunktet for innlegget er en utstilling som er på Jugendstilsenteret om flere byggeprosjekt her i Ålesund som ikke ble noe av. «BYEN – som aldri ble» er navnet.


Erfaringer.

Ideen Sandli foreslår med en erfaringsbank synes jeg er fremragende, og håper han arbeider videre med den. Etter hvert kan vi kanskje da få fullstendig dokumentert alle aspekter i en byggesak og presentert disse for offentligheten, som f.eks.: utbyggernes ønsker og mål; folks begrunnede kritikk eller ros av et byggeprosjekt; faglige argumenter for eller imot en utbygging; politikernes innsikt til å ta avgjørelser samt deres prioriteringer og evt. sosiale nettverk som kan påvirke beslutninger; alle detaljer i saksgangen som fører frem til evt. kompromisser i byggesaker; grundige vurderinger av et byggeprosjekts verdi for utbyggeren og hele byens befolkning på kort og lang sikt; kulturhistorisk faglige analyser av hvordan foreslåtte nybygg forholder seg til det arkitektoniske særpreget i byrommet.

Punktene er mange. Ikke minst ville det være meget nyttig å få utarbeidet en liste over grunnene til hvorfor verne- og byformingsplanen i Ålesund stadig vekk ignoreres.

Trappesak

Sandli fremholder viktigheten av historiene bak og rundt byggeprosjekter, men viser selv en forbausende lav grad av innsikt når han betegner saken med trappene til Fjellstua som «et godt eksempel på et prosjekt hvor motstandere og skeptikere fikk for stor boltreplass i det offentlige rommet, men som har vist seg å bli en suksess for byen».

Sandli mener at vi som stilte oss kritisk til det nye trappeprosjektet burde ta sjølkritikk, at vi bør tenke oss om to ganger før vi neste gang blåser ut vår frustrasjon i offentligheten. Trappene til Fjellstua var et spesielt kulturminne i Ålesund, bygd opp som et lappeteppe av forskjellige bygningsmaterialer siden 1880-åra.

Man tråkket her bokstavelig talt midt i historiens fotspor. Etter mye slitasje og lite vedlikehold de siste åra var alle enige om at trappene måtte utbedres. Her kunne Ålesund kommune valgt en billig løsning, nemlig å skånsomt restaurere de bestående trappene. Dette ble kommunen også oppfordret til. En slik løsning ville sikret at 130 års ålesundsk byhistorie ble ivaretatt ved å integrere gamle verneverdige strukturer i noe nytt.

I dag står bare noen få gamle trinn tilbake, og Fjellstuetrappenes tid som unikt kulturminne er forbi. Historiens patina er bevisst og effektivt visket bort. Å bygge helt nye trapper kostet mange millioner kroner. At Ålesund kommune valgte denne veldig dyre løsningen som inkluderte en tilintetgjøring av den historiske kontinuiteten i trappene synes jeg er meget merkelig.

Tar man i betraktning hvor dårlig stelt det etter sigende skal være i den kommunale økonomien fremstår prioriteringen som enda mer ubegripelig. De nye trappene er utvilsomt solide, men det ville de gamle også være etter en restaurering. Det nye signalhvite strømlinjeformede trappemonumentet fremstår som et gjennomsnittlig byggverk man i teorien kan støte på hvor som helst i verden.

Tar Sandli sjølkritikk?

Etter å ha lest Kjell Sandli sin kronikk får jeg unektelig inntrykket av at han personlig (eller evt. andre utvalgte individer eller institusjoner?) vet best hvilke byggeprosjekter som bør gjennomføres og hva som gir vekst og utvikling i Ålesund. Sandli skriver nemlig: «Tør jeg be om noe mindre støy når noen ønsker å realisere noe som byen vitterlig har godt av, og trenger».

På meg virker det her faktisk som om Kjell Sandli ikke ønsker noen kritisk debatt i det offentlige rom om hvordan byen skal se ut.

Men, jeg velger å tro han har formulert seg noe klossete i sin iver etter å drive byutvikling. I sin kronikk foreslår jo Sandli som nevnt å bygge opp en erfaringsbank omkring byggeprosjekter, som utbyggere, saksbehandlere og folkevalgte kan bruke. En grundig innsikt i historien gir et utmerket grunnlag til å foreta gode avgjørelser for fremtida.

Torgeir Melsæter
Historiker Dr., Ålesund.