8. desember 2016: VIP-losjen ved Color Line stadion var pynta i sin fineste stas. Hvite duker, stoffservietter og stettglass. Lyset var dempa og ved vinduene mot vegen sto et premiebord som bokstavelig talt bugna av premier som skulle loddes ut.

Jeg har aldri sett maken. Ungene sprang i rundt meg og hvinte av glede. Mens jeg sto med klumpen i halsen og kjente tårene renne stille nedover kinnet mitt.

Vi er alle rammet av barnekreft. Enten som mamma eller pappa, bestemor og bestefar eller som storesøster eller lillebror.

Hverdagen i barnehage og skole finnes ikke lengre. Den nye hverdagen for mange av barna i vår forening er på sykehuset. Tilværelsen i sterile omgivelser ved St. Olavs Hospital i Trondheim eller ved Ålesund sjukehus er blitt vårt andre hjem.

Les flere innlegg på smp.no!

Håret faller av. Det kommer sår på kroppen. Noen ganger vil barna våre ingenting. Noen ganger er alt vondt. Familiene kan ikke planlegge noe som helst. Det er kreft og den ubarmhjertige behandlinga som har tatt over styringa.

Det eneste som er forutsigbart er at livet ikke lengre er forutsigbart.

Barna våre er kjempegode på ting som barn ikke skal måtte kunne. De kan bandasjere seg selv. De setter medisiner i sonden. De vet hvilke kremer som hjelper mot sår. De vet at når trombocyttene er lave må de bruke den myke tannkosten som sykehuset har, så de ikke begynner å blø eller får sår i munnen.

Og de vet at de må ta den hersens medisinen selv om den smaker vondt og hver eneste celle i kroppen stritter imot.

På sengeposten for barnekreft står livet på spill. Der hverdagen er en kamp for å leve. En kamp som kjempes av verdens tapreste barn. Våre krigere. Uten skjold. Våre barn.

Opp i alt det utrygge oppleves allikevel livet som trygt (i hvert fall etter vi har lagt det verste sjokket bak oss). Merkelig nok. For vi er ikke aleine. Vi har Barnekreftforeningen i ryggen.

Alle familier får en likeperson. Dvs et menneske som skal ta ekstra vare på deg og din familie, som har vært igjennom det samme og som vet hva du snakker om når det hoper seg opp med frustrasjon og tårer. Vi er medarrangører for pizzakvelder på Barn 4 ved St. Olavs Hospital.

På landsbasis har Barnekreftforeningen flere leiligheter knytta til de største sjukehusa. Vi har bodd mange netter i Klæbuveien, rett på andre sida av St. Olavs Hospital. Det samme har besteforeldre eller andre familiemedlemmer som kommer på besøk.

Trehjulsykler er bygd om slik at det er plass til cellegiftstativ på brettet bak, Rosenborg ballklubb besøker oss på sjukehuset, vi får dra på ferie til Selbu sammen med nye venner fra Barn 4.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Vi får tilbud om å bli med på julelunsjer, høstturer og kurs på Montebello-senteret. Alt dette er mulig, nettopp på grunn av donasjonene folket i Møre og Romsdal gir til Barnekreftforeningen i fylket vårt.

Barnekreftforeningens fylkesforeninger er frivillige organisasjoner som drives av foreldre som har eller har hatt barn med kreft. Visjonen er tydelig: Ethvert barn og familie som opplever barnekreft, skal aldri føle seg aleine.

Når du er barn er øyeblikket det fineste du har. Når ungene våre er omringa av mennesker som de er glade i, er de trygge. Vi smiler når ungene våre ler. Men det er annerledes å være voksen. Frykten for at det skal bli helt, helt stille ligger som ei iskald klo rundt hjertet. Ungene våre er eller har vært veldig sjuke.

Til alle dere som har donert premier, kjøpt gullsløyfa eller sponsa oss på andre måter, tusen hjertelig takk. Dere skal vite at alt dere gir går direkte til våre barn og deres familier.

På vegne av styret i Barnekreftforeningen i Møre og Romsdal: Tusen hjertelig takk for ditt bidrag. Du er med på å gjøre hverdagen vår bedre når ulykka først er ute.

Ønsker dere alle ei riktig fin jul og kun det beste for 2017.

Kjersti Ramsøy-HalleStyremedlem i Barnekreftforeningen i Møre og Romsdal og kreftmamma.

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.