I disse dager har #Metoo kampanjen satt lys på en normalisert ukultur i samfunnet som har eksistert alt for lenge.
Dette burde vært mer enn god nok grunn til at ingen skulle stille spørsmål til kvinnedagen i år og hvorfor vi hver dag tar kampen for kvinnefrigjøring.
Jeg skulle for noen dager siden bli motbevist på dette da en bekjent sendte meg en melding om at innleggene jeg delte på sosiale medier om saker relatert til kvinnekampen som likelønn, seksuell trakassering og voldtekt bekymret ham fordi jeg blir forgiftet av venstreorientert politikk og at jeg sprer propaganda.
Han mener at kvinnekampen var nødvendig en gang, men ikke nå lenger.
Jeg vet at han tar feil. Jeg vet han tar feil fordi jeg ikke kan gå ned gata uten å bli seksuelt trakassert, jeg vet han tar feil fordi det er fakta at kvinner tjener mindre enn menn for likt arbeid, jeg vet han tar feil fordi noen trodde det var en god ide å bruke et bilde av en halvnaken kvinne som seksualiserer og objektiviserer henne for å spre budskapet om det å bli organdonor, jeg vet han tar feil fordi Sumaya Jirde Ali som samfunnsdebattant ikke kan ytre sine meninger uten å få grove trusler rettet mot etnisitet og kjønn.
På 8. mars går jeg i tog for meg selv og mine medsøstre. Jeg går i tog for at kvinner ikke skal bli overseksualisert i samfunnet, jeg går i tog for rett over egen kropp og kjønn, jeg går i tog for kvinner på flukt, jeg går i tog for transkvinner, jeg går i tog for hele og faste stillinger og jeg går i tog for lik lønn for likt arbeid.
Jeg går i tog for kampen om kvinnefrigjøring og de kvinnene som ikke får marsjere selv, verden over.
