Det å være ungdomspolitiker som kvinne har for meg vært en positiv opplevelse, noe som jeg er veldig takknemlig for. Mine erfaringer er at de fleste politikere og ungdomspolitikere er veldig flink på likestilling både av kjønn og alder.
Spesielt i grønn ungdom og MDG har jeg følt meg veldig velkommen og respektert. Der jeg kjenner det ikke har vært like lett, er hos de som ikke er engasjert i samfunnet og politikken.
Jeg har opplevd mange ganger at folk stempler meg som ekstrem, spesielt når jeg forteller om min rolle som fylkesleder i grønn ungdom.
Det virker som om noen forventer at jeg skal begynne å snakke om hvor fæle dieselbilen og engangskoppen deres er. Og at jeg vil ta opp tema om hvordan isen smelter så snart det er mulighet til det. Men når samtalen går videre, endres ofte denne forventingen. Så det er sjeldent et problem som varer, og etter en prat blir folk ofte positiv til ungdomspolitikere og forstår at vi ikke er veldig ekstreme.
Men det er ikke alle som har en like positiv opplevelse som meg. Som det ble snakket mye om under metoo-kampanjen, er det noen som ikke har samme opplevelse som meg.
Det er veldig trist at noen ikke blir hørt, eller ikke får like muligheter fordi de er «feil kjønn». Det er flere saker der det har skjedd ting som aldri skal skje, og likestillingen blir satt på prøve. Da er det veldig viktig at vi har en støttende og åpen holdning, uavhengig av kjønn, alder, seksualitet eller synspunkt.
