– Du må kle deg godt, vi skal på en skikkelig fjelltur, sa vi.

– No, problem, svarte ho.

På solid vigraengelsk fikk vi fram budskapet om at den fine fruen trengte skikkelige tursko og varme klær denne lørdagen.

Godordene hagla, men haka datt et par hakk da bussen stoppa på kaia i Geiranger.

Skulle vi virkelig reise med båt?

Turen gikk nemlig til Skageflå, og vi ante uråd lenge før turen var skikkelig i gang. Midt imellom ullgensere, fleecejakker og vindbukser i alle regnbuens farger, står altså denne madammen.

Hun hadde en hvit, fin sommerbukse og en matchende hvit dressjakke med gullkanta krage og gullknapper med anker på. En tynn blå og hvitmønstrete genser hadde ho også valgt ut for anledningen. Skoene var et kapittel for seg. De var selvfølgelig også hvite, og her snakker vi om lakksko med hæler. Høye hæler.

– Men vi sa du skulle ta tursko, prøvde vi forsiktig.

– No problem, svarte fruen og forsikret oss om at dette var helt supert turutstyr. Det var det kanskje også. For en lett spasertur i byen. Det ble litt verre når det gikk over stokk og stein med skarpe svinger og småglatte svaberg. Vi var på veg mot en fjellgård der absolutt ingen byfrue kunne tru at nokon verken kunne bu eller ta med folk på tur.

Pågangsmotet var hjertelig til stede. Humøret var på plass, og staheten og trassen skal ho ha kred for. Mannen også, for å si det forsiktig.

De kom seg opp.

Den hvitkledde fikk applaus på tunet. Sola skein, De syv søstre leverte i beste forsommerstil og både humler og kamera surret flittig. Kaffen var varm og spekematen kunne nytes helt til dama med den røde leppestiften og de høye skoene innså at ho faktisk skulle ned igjen også. Men det er en annen historie!

Du kan treffe en del andre på fjellet også. Noen har alltid det siste nye innen turutstyr, og er forberedt for alle eventualiteter. Her er det inner- og ytter- og mellomlag, matchende farger og ventilerende glidelåser og innfellinger både her og der. Det er tekniske finesser og supersertifiserte tekstiler med fikse funksjoner og vanvittige vannsøyler. De har sjølsagt årets utgaver av hele spekteret med ullklær. Høyhalsa og korterma, singlet og stillongs, boksertruse og bh. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og selv på en snartur rundt Lillevannet er de kledd for en middels ekspedisjon.

Så har du en annen gjeng. Som sannsynligvis er en mellomting mellom de høyhælte og de høyhalsa. De kler seg gjerne litt kult når de skal på tur. Men det er en ting som er viktigere enn klær og sko når de skal nyte frisk luft, utrolig utsikt og nydelig natur. Mobilen. For alt i verden må den ikke bli liggende hjemme aleine, stakkar. Mobilen har en viktig oppgave, nemlig å dokumentere alle turene med bilder og tekst. Ingen venner, kollegaer, naboer og gamle skolekamerater må gå glipp av hvor mange kilometer man har løpt, eller hvor mange høydemeter man har beveget seg.

Alle må sjølsagt også vite hvor mange ganger man har vært på toppen, og hvor lang tid man brukte opp. Slike detaljer er det ingen grunn til å holde for seg selv. Selfibilder er topp, også når man er gjennomsvett og rødsprengt og håret er litt på halv åtte. Kan vi driste oss til å kalle dem litt høyrøsta, disse som stadig kringkaster for alt og alle hvor spreke de er?

Nå er det vår, og det er egentlig bare å gjøre seg klar for å møte både den ene og den andre og den tredje på tur.

Vi er heldige som bor slik at det er natur og plass nok til alle. Så, enten du er høyhæla, høyrøsta eller høyhalsa- eller bare HØYst alminnelig og glad i å komme deg ut:

God tur!

Hilde Lillevold HåbergÅlesund

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.

Hilde Lillevold Håberg, Ålesund. Foto: privat