Fjellfolket på Sunnmøre

Fjellfolket på Sunnmøre

Ma Ortiz dro til fjells for å få terapi etter samlivsbruddet. Speedflyer Marius Beck Dahle mistet luften under vingene. Les hvordan Sunnmørsalpene preger livet og hverdagen til Ma, Marius, Håvard og Stig.

På Instagram finner du nesten 20.000 bilder fra Sunnmørsalpene og i fjor ble det registrert 12.576 overnattinger på hyttene til Den Norske Turistforening i Sunnmørsalpene og Tafjordfjella. Fjell skaper historier:

Speedflyer Marius Beck Dahle opplevde sommeren 2015 å miste luften under vingene. Ma Ortiz er fotografen som dro til fjells for å få terapi etter samlivsbruddet. Håvard Myklebust når ut til flere tusen med sine bilder av storslått sunnmørsk natur på Instagram. Klatrer og redningsmann Stig Helset har fryktet for livet sitt etter å ha opplevd farene fra fjellet.

Marius Beck Dahle:
– Trodde aldri jeg skulle fly igjen

Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

Vi har vel alle hatt et ønske eller en drøm om å kunne fly, å kjenne på friheten i frisk luft og vakker natur. Marius Beck Dahle driver med speedflying på fritiden, og har vært nær ved å miste den gleden for godt.

Vi møter Marius på gårdstunet ved Hotel Union Øye, i det han lander etter å ha flydd ned Slogen, et fjell som ruver 1564 høydemeter over havet.

– Det er en skikkelig frihetsfølelse å ligge oppe i luften og se ned, forteller en engasjert Marius.

For ham har det aldri vært adrenalinrushet han har vært ute etter, selv om det noen ganger kommer naturlig når han flyr. Det er kombinasjonen av friluftsliv og det sosiale med idretten som gjør at speedflying er så gøy.

– Det å kunne dele opplevelsen av å fly ned et fantastisk fjell med andre, og at alle lander trygt er helt ubeskrivelig. Jeg har gått en del turer alene, men det smaker ikke like godt.

Bli med Marius og fly ned Skårasalen i denne 360 VR-videoen. Klikk og dra i bildet for å se deg rundt. Vi anbefaler å se denne i fullskjerm!

Marius (bak) og Marius Helland Bøstrand ordner skjermene etter landing ved Øye etter å flydd fra Slogen.Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

Marius (bak) og Marius Helland Bøstrand ordner skjermene etter landing ved Øye etter å flydd fra Slogen.
Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

Å miste vingene

En junidag i Geiranger i 2015 skulle det gå fryktelig galt. Han hadde allerede flydd tre vellykkede turer samme dag.

Kameratgjengen på fire ville prøve seg på en fjerde tur. På toppen av fjellet merket de seg at forholdene ikke var optimale, men Marius beskriver denne toppen som en fantastisk take-off. Det gjorde at de ventet for å se om vinden endret seg. Etter en stund var forholdene litt bedre, og to av de fire kameratene valgte å hoppe. Marius skulle sette utfor først.

– Forholdene virket helt fine, jeg fikk vind i vingen min, lettet og tok av. Men jeg falt med en gang og traff den eneste steinen der, forteller Marius om ulykken som skulle endre hverdagen hans det neste året.

Han beskriver øyeblikkene etterpå, et hardt fall rett ned i bakken. Kompisene som spør om det går bra, Marius som prøver å overbevise dem om at “Ja, det går kjempebra, det går bra”, og kanskje prøver han å overbevise seg selv også. Han prøver å reise seg opp igjen, har lyst til å prøve å fortsette å fly, men det går bare ikke.

Turkameratene er raskt nede for å hjelpe ham, prøver å få han til å holde varmen i snøen hvor han ligger. Når han endelig innser at han ikke klarer å reise seg gir han klarsignal om å ringe helikopter.

– Jeg hadde ikke lyst til at de skulle ringe etter helikopter, jeg ville fly videre. Helikopter var jo ikke helt min stil, småler han.
Tre brudd i bekkenet, som tok imot for fallet, og et brudd i ryggen, var det røntgenbildene viste. Ryggbruddet var alvorlig og måtte hasteopereres, det var bare noen millimeter fra lammelse. Marius forteller at legene på St. Olavs hospital gjorde en utmerket jobb.

Marius forteller om ulykken som ødela ryggen.
Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

Kravstor etter ulykken

Tiden etter fallet var tung og smertefull, men det vondeste var å ikke kunne gå ut og fly. Allerede etter en uke var han på beina for å prøve å gå. Prognosene var gode og han visste at med hard trening kunne han snart være på vingene igjen. Dagene, ukene og månedene framover var preget av smerter, krykker, men også tanken om å en dag kunne fly igjen.

– Første gangen jeg skulle fly igjen gikk vi vel syv eller åtte ganger opp til Rotsethornet. Men jeg synes aldri forholdene var gode nok, så da var det bare å gå ned igjen.

Marius Beck Dahle

Forholdene skulle være så perfekte at vinden dro vingen opp i luften uten hjelp fra Marius. Han skulle kunne bare ta et skritt ut og så sveve.

Selv med nesten 750 utførte flyvninger, satte ulykken en støkk i han. Den åttende gangen de to Mariusene stod på toppen av Rotsethornet etter ulykken, var første gang Marius Beck Dahle hadde hatt en skjelvende følelse i kroppen når han skulle fly. Redselen kjentes, tankene fra siste hopp, men med en gang han satte utfor fjellet var følelsen borte, og alt var som før.

– Det tok vel fem måneder fra ulykken til jeg var oppe og fløy igjen. Det tar omtrent ett år for en slik skade å gro, og jeg var spent på hvordan kroppen ville reagere på å fly igjen, sier Marius.

Selv om han endelig kan fly som før er han fortsatt preget av ulykken. Det er skruer i ryggen til Marius nå, og det kjennes når han bøyer seg for mye. Bare det å gjøre sekken klar for tur kan gjøre vondt.

Det har ikke gått ett år engang, så kroppen heles ennå, og snart er det tid for en ny runde med rehabilitering. Skruene skal ut igjen, og hvor lang denne runden med rehabilitering kommer til å bli, vet han ikke. Men det han vet nå er at han kan fly igjen snart, kroppen tåler det fortsatt, selv om den har fått seg en hard trøkk.

Mariusene på vei opp til Patchellhytten og Slogen.
Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

Mariusene på vei opp til Patchellhytten og Slogen.
Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

Men hvordan er det å være familie og venner når han absolutt vil opp og fly igjen etter en slik ulykke?

– De vet hvordan jeg er som person. Jeg er rastløs og glad i å være i bevegelse. De stoler på at jeg er forsiktig når jeg driver på med dette, og støtter meg fullt ut, selv om de selvfølgelig ikke vil at jeg skal skade meg igjen.

Han føler han er mer bevisst på forholdene i etterkant av ulykken. Det skal mye mindre til for å takke nei til en flyvning enn det gjorde før.

– Jeg har innsett det at det er mye kulere å kunne gå opp igjen å fly dagen etterpå, enn det er å risikere alt i en flyvning hvor forholdene ikke er perfekte. Men det er jo ikke noe gøy å måtte gå ned igjen, å fly tar jo mye kortere tid, smiler han.

Ma Ortiz:
– Jeg hev meg i det. Det ble en slags terapi for meg

Tekst: Erlend Bjerke Otterå. Foto: Nicolay Woldsdal.

For fotografen Ma Ortiz er jobb, unger og turer i fjellet tre sider av samme sak.

«Hva føler du nå?» spør hun kjapt tilbake på spørsmålet om hva som er greia med å ta bilder på fjellet. Hun sikter til det «kicket» – den følelsen av å se utover mot fjorden badet i sol og de spisse fjelltoppene.

– Fotografi handler om å gjenskape virkeligheten, og det er denne virkeligheten, denne fantastiske følelsen jeg vil gjenskape.

Hun står på toppen av Hestehornet, 694 meter over havet. Det er sol, knall blå himmel og vindstille. Overalt ser man ruvende fjelltopper, dobbelt så høye som den vi står på. Det er Sunnmørsalpene.

Nærmest ser man ned på Rotevatnet og den bratte fjellsiden opp til Rotsethornet. Man ser på fjorden som glinser, og de grønne åsene på Folkestad. Lenger mot høyre kan man over fjellet så vidt skimte bebyggelsen i Ørsta. Innimellom jobb i eget fotostudio, deltidsjobb som fotolærer i Ålesund og fire unger, finner Ortiz alltid tid til fjellturer.

– Jeg går på fjellet for fred og ro. Rett og slett for å koble av fra jobb og det stressende dagliglivet.

Fjellet som terapi

Hun har ikke alltid vært like opptatt av fjellet. Som liten fikk hun normal mosjon og gikk verken mer eller mindre på tur enn andre. Da hun jobbet i fotostudio i Oslo, gikk hun aldri på tur med barna.

Det var andre familieaktiviteter, men ingen fjellturer. Så skar ting seg. Forholdet med mannen hun hadde tre barn med tok slutt. Livet hun hadde i Oslo gikk ikke som det skulle. Alt hun hadde planlagt og sett for seg gikk i vasken. Hun flyttet tilbake til stedet hun vokste opp.

Utsikt fra Hestehornet
Foto: Nicolay Woldsdal.

Utsikt fra Hestehornet
Foto: Nicolay Woldsdal.

– Det var kjipt å komme tilbake til Ørsta. Jeg var langt nede, og det var da jeg bestemte meg for å begynne med noe helt nytt. Jeg hev meg i det. Det ble en slags terapi for meg.

Ikke var det snakk om småturer heller. Hennes første «terapi» var å gå på ski til Skårasalen, 1542 meter over havet. Uten noe særlig erfaring dro hun av gårde, og det skulle bli den opplevelsen som gav henne lyst og evne til å finne tilbake til seg selv etter samlivsbruddet.

På fjellet i finstasen

Det var etter dette hun begynte med prosjektet Tyll på Tind. Gjennom høst, vinter, sommer og vår tok hun selvportretter over 1000 meter over havet, iført flotte kjoler i alle regnbuens farger. Hun beskriver det som en symbolsk reise for å finne tilbake til seg selv.

Tyll på Tind, Mannen.Foto: Ma Ortiz.

Tyll på Tind, Mannen.
Foto: Ma Ortiz.

Reisen inspirerte andre. Etter hvert tikket det inn forespørsler fra brudepar og konfirmanter som i sin finstas ville forevige den spesielle dagen på toppen av Sunnmørsalpene. I dag er dette en stor del av jobben. Sist sommer var hun fullbooket av brudepar som ville ta slike bilder.

Brudepar og konfirmanter får ikke lov av meg å ta bilder inne i studio. De må ut.

Ma Ortiz

Bianca (7 mnd.) er alltid med

Heldigvis kan hun kombinere både jobben som fotograf og rollen som mor med turgåing. I helgene pleier hele familien å dra på tur sammen, og hun slår dermed to fluer i en smekk.

– Jeg er absolutt ikke en sånn mamma som sitter inne og baker kaker hele helgen. Jeg er for rastløs til det.

Litt kakebaking blir det likevel, når hun må bruke gulrotmuffins som lokkemiddel for å få barna med seg på tur. De tre eldste barna har kommet i den alderen hvor det kan være vanskelig å få dem med ut. Dataspill og andre fritidsaktiviteter er morsommere. I familien blir ingen tvunget med på tur.

Bianca derimot er alltid med. Bare syv måneder gammel er hun allerede en erfaren fjellgeit. Fødselen var dramatisk. Bianca ble født for tidlig og ble sendt i helikopter til Ålesund for å bli reddet. Det var bare så vidt det ikke gikk virkelig ille med både hun og moren. Ortiz er sikker på at fjellturer og frisk luft har vært med å bygge Bianca opp etter fødselen og vil gjøre henne mer robust.

Etter dåpen kom noen bort til oss og sa at Bianca må være den babyen som har vært på flest fjellturer før sin egen dåpsdag.

– Må være lov å skryte litt

På toppen av Hestehornet tar Ortiz frem mobilkameraet. Hun er alltid glad i å ta bilder, uansett om det er jobb eller fritid, men forteller at hun tok flere såkalte «fjellfies», eller fjell-selfies, før. Nå florerer slike bilder i sosiale medier, og Ortiz føler hun ikke tilfører noe nytt med å ta slike bilder.

Om det kanskje er blitt litt for vanlig med enkle skrytebilder fra fjell og friluft, så er det omvendt med ordentlige bilder med naturen som motiv, mener hun. Slike bilder, der fotografen prøver å gjenskape følelsen man får på toppen av et fjell, er det ikke nok av. Før turen nedover begynner, sniker hun seg likevel til en «selfie».

– Litt skryting må fortsatt være lov. Jeg skal sende det til vennene som sitter på jobb inne på kontoret, så blir de misunnelige.

Håvard Myklebust:
– Jeg er veldig sunnmørspatriot

Foto: Håvard Myklebust.

Som fjellfotograf byr Sunnmørsalpene på muligheter for fritid og jobb for Håvard Myklebust. Vi ble med opp til Standalseidet for det som egentlig skulle bli en nydelig topptur med vårlig sol og snø.

– Når været er fint handler det om å ha planlagt godt i forveien, hive seg rundt og dra på tur, forteller Håvard.

Det var planen denne aprildagen, men som man etterhvert lærer seg på Sunnmøre kommer tåken sigende fortere enn man spenner fast skiene. Det er bare å snu, og innse at været vant over viljen denne gangen. Men for Håvard, som er oppvokst i bygda Bjørke innerst i Hjørundfjorden, er nettopp været noe av det som gjør naturen på Sunnmøre så spektakulær.

Nyte, men også bruke naturen

I Bjørke var det å komme seg ut og leke i naturen den eneste aktiviteten å ta seg til som barn. Fotballbanen ble overskygget av fjella. Håvard er stolt over hjemtraktene og det Sunnmøre har å by på.

Håvard Myklebust i sitt rette skielement.Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

Håvard Myklebust i sitt rette skielement.
Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

– Jeg er veldig sunnmørspatriot. Man kan oppleve så utrolig mye vær på kort tid her. Jeg kan legge ut på tur i skikkelig dårlig vær, og en time senere er det strålende sol fra blå himmel. Den variasjonen i været og terrenget her er helt unik.

Tindene ruver høyt over fjorden i Bjørke og selv om Håvard ofte gikk tur i fjellet om sommeren når han var yngre, var ikke det tilfellet når toppene var hvitmalte. Da suste skiene gjennom langrennssporet på stadioen, rundt og rundt. Etterhvert lokket de spisse toppene for mye.

Jeg ble lei av å gå tre kilometer i langrennsløypene om og om igjen, og kun se opp på fjella.

Håvard Myklebust

Langrenn ble for repeterende for den unge karen som heller ville opp og nyte utsikten. Håvard sier mulighetene for å bestige nye fjelltopper, oppleve nye nedkjøringer og være på nye plasser er grunner som motiverer han til å trene og dra ut på turer.

Fotografering og instagram

Siden 2008, når han fikk sitt første kamera, har Håvard brukt mye tid på fotografering. Selv om han jobber som ingeniør, opplever han stor suksess som Fjellfotografen. På instagram har han over 4000 følgere som følger han opp til Sunnmørsalpenes mange topper.

My kind of selfie #sunset #trailrun @vpgno @dynafit #devoldofnorway #sunnmøre #ilovenorway #moonlightmountaingear

Et bilde publisert av Håvard Myklebust (@havard_myklebust)

– Jeg har tro på at med god markedsføring kan man nå ut til mange med produktene sine, og det er veldig lett med sosiale medier. Men man må være litt kynisk og legge ut “klisje-bilde” med korrekte hashtags.

Han forsikrer oss om at det ikke svirrer tanker om likes når han står på fjelltoppene. Da er det motivet som gjelder, det å kunne formidle følelsen han får av å se utover landskapet foran skituppene.

– Jeg har alltid ønsket å dokumentere følelsen av å se heimbygda si fra toppen av et fjell til de som enten er for gammel eller ikke er i form, eller rett og slett ikke har interesse av å ta seg opp dit selv.

Trene alene, tur sammen

Er det noen som er i form til å gå turer, så er det Håvard. Det er ikke interessant for andre å være med han på tur når han skal ut for å trene innrømmer han. Da pusher han seg selv for å kunne nå den toppen litt raskere neste gang.

– Når jeg trener tror jeg ikke så mange har gleden av å være med meg på tur. Men jeg er glad i å gå på tur i venners lag også, spesielt fordi det er veldig spennende å ta bilde av folk i naturen.

Selv om det kanskje ikke er mange som er like ivrige som Håvard, har han en god kjerne med kompiser som jager etter neste topptur.

– Sunnmøre er ikke store plassen, men vi har samlet oss en god gjeng. Vi er i grunnen spredt i alder, sånn som meg og Stig.

Stig Helset:
– Trodde mitt siste sekund var kommet

Foto: Katrine Nordeide Kuiper.

Fjellmannen Stig Helset har vært på alle toppene Sunnmørsalpene har å by på. Flere ganger. For han er det unaturlig å ikke være på tur.

Vi møter Stig ved hytta hans på Standaleidet. De regntunge skyene har dyttet vekk all blå himmel og sol som viste tegn til vår en time tidligere.

Søken i fjellene

Med en far som var aktiv fjellklatrer har turlivet alltid vært en del av Stig.

– Det har vært viktig hele livet mitt. Jeg hadde en far som tok meg med på tur fra jeg var liten.

Fjella som omringer hytta står støtt som de alltid har gjort. Slik de gjorde da Stig var yngre og var med faren og hans kamerater på tur. Det er kanskje annerledes med tindesporten, som har utviklet seg både med tanke på utstyr og teknikker mener Stig.

– Det er alltid nye muligheter i fjella. Jeg er heldig som har hatt kompiser som driver hverandre fremover på ulike aktiviteter som virkelig bratt klatring eller å ta stadig brattere linjer på ski.

Stig på Romedalstinden i 2013 sammen med Håvard Myklebust.Foto: Håvard Myklebust.

Stig på Romedalstinden i 2013 sammen med Håvard Myklebust.
Foto: Håvard Myklebust.

Det er bare fantasien og kompetansen som setter grenser. Kompetanse har han bygd seg opp over årene, som han nytter godt av som turforfatter, guide og i den alpine redningsgruppen han er med i.

– Det er naturlig for meg å bidra som frivillig og hjelpe andre som havner i nødssituasjoner når jeg har den erfaringen jeg har fra klatring.

Stadig flere beveger seg ut i bratt terreng og da skjer det uhell. Hvor mange aksjoner det blir gjennom årene er vanskelig å si. I noen perioder er det mange, og så er det plutselig helt stille i et halvt år forteller Stig. Sunnmøre Alpine Redningsgruppe blir sendt ut når folk trenger hjelp i ekstra bratte områder.

Kobler ut i fjella

Å gå alene i fjella er befriende for fjellmannen. Da er det mindre mas, bare fjella, og ham.

– Jeg går mye alene. Det er jo fascinerende og utfordrende å klatre nye ting alene. Da er du helt utrolig skjerpet og konsentrert. Alt annet må kobles ut.

For logistikkens del er det å dra alene på tur en fordel også. Når det plutselig blir bra turvær er det enklere å ha bare seg selv å forholde seg til, enn at det skal passe inn i alle andre sine hektiske hverdagsplaner.

– Jeg skal være ærlig på at friluftsliv er spenningssøken for min del, men det er en utrolig rekreasjon for kropp og sjel det å komme seg vekk fra omverden også. Alt ståket med å være koblet til den digitale verden med duppeditter og mobiltelefoner. Det er godt å komme unna av og til.

– Skredfaren må tas alvorlig

Spenningen som det jages etter, fører med seg mange farer. Det har Stig fått oppleve flere ganger gjennom årene. Han forteller om en klatreulykke for mange år siden hvor steinsprang traff foten hans mens han hang i brattveggen. Men med god hjelp fra klatrekompisene kom han ned på relativt udramatisk vis.

Snøskred har han også opplevd, to ganger i større skala. Som det blir klart når man hører om snøskred, er det ingen som kan alt. Selv for eksperter og vante fjellfolk er det umulig å alltid vite hvordan snøen oppfører seg. Også for Stig.

Stig forteller om farene han har opplevd i fjellet.Foto: Gunhild Kjeilen Kallevig.

Stig forteller om farene han har opplevd i fjellet.
Foto: Gunhild Kjeilen Kallevig.

– Den andre gangen jeg var i snøskred, var jeg egentlig sikker på at min siste time var kommet. Vi kjørte en lang renne og trodde vi hadde kontroll.

De var observante på den solsmeltede snøen og mulighetene for å kjøre ut av rennen dersom det skulle komme skred. Da Stig var kommet i bunnen trodde han at det var trygt, men et skred hadde startet høyere oppe. På grunn av rennen ble det som egentlig var et lite skred samlet som ett trekk. Det ble umulig for Stig å reagere raskt nok.

Det kom en vegg av våt og tung snø rett mot meg. Jeg ble dratt under og kastet rundt, og følte meg helt maktesløs mot naturkreftene.

Stig Helset

Stig var bevisst hele veien og anslår at det ikke tok mer enn fem-seks sekunder til skredet stoppet.

– Det var en veldig spesiell opplevelse siden jeg husker hvert sekund. Jeg tenkte jeg var ferdig, mine siste sekund på jorden var kommet. Men som et mirakel ble jeg spyttet ut i bunnen av skredet når det ble slakkere og stoppet.

Stig kunne reise seg opp, så og si uskadd bortsett fra å være litt forslått. Like hel, selv om han mistet den ene skien. Det er ett år siden nå, men hendelsen satte en støkk i ham de påfølgende ukene.

– Det var noen uker etter der jeg var engstelig når jeg var på tur, selv om jeg objektivt sett visste at stedene jeg gikk var trygge. Men skredfarene må man ta på alvor. Det er vanskelig å gardere seg mot, fordi det kan komme så overraskende.

Han tenker ikke på skredet noe særlig lenger. Det er noe han husker, men for Stig er det viktig å nullstille seg og bruke kompetansen man har.

– Jeg er veldig ydmyk. Det har jeg vært både før og etter denne hendelsen. Selv den beste kan gjøre feilvurderinger i fjella.

– Alder spiller ingen rolle i fjellmiljøet

Stig Helset og Håvard Myklebust bruker mye tid av livene sine i Sunnmørsalpene. Erfaringen de har samlet seg gjennom årene med fjellturer har resultert i boken Toppturar i Sunnmørsalpane.

– Jeg skrev for en stund tilbake en type all-round bok sammen med to andre. Boken tok for seg sykling, klatring, padling og skigåing i Sunnmørsalpene. Men fordi toppturer og klatring har blitt mer populært så vi et behov for en bok om toppturer, forteller Stig.

Det finnes toppturbøker for skisteder rundt om i hele landet, og det virker selvsagt at også Sunnmørsalpene har en toppturbibel. Stig forteller at redaktøren i Fri Flyt kontaktet han, og måtte se seg nødt til å mase på klatreren før han bestemte seg for å gjøre boken.

På det tidspunktet var han og Håvard blitt godt kjent, og et samarbeid virket åpenbart. Stig som forfatter, Håvard som fotograf, og begge som lokalkjente toppturentusiaster.

Kameratskap i alle aldre

De to fjellentusiastene møttes ikke overraskende for første gang på fjellet. Kameratskapet har blomstret over de mange turene de har vært på. Stig med sin mannsalder med fjellerfaring har blitt som en slags mentor for den yngre Håvard.

– Nå er jeg vel kanskje middelaldrende, men innenfor fjellmiljøet spiller det egentlig ikke så stor rolle om du er 20 eller 50 år. Så lenge man har kompetanse har man stor glede av kameratskapen.

I disse omgivelsene bygger man kanskje sterkere bånd.

Stig Helset

– Jeg har en del jevnaldrende kompiser som har blitt en god kjerne, men Sunnmøre er ikke en så stor plass og det er ikke så mange blant oss som er ivrigst. Det er kjekt at flere ulike aldersgrupper med samme interesse kan ha det morsomt og dra på tur sammen, svarer Håvard.

Rød tråd i bildene

To år skulle det ta å realisere ideen om å skape en god toppturbok om Sunnmøre slik de mener området fortjener. Snø- og værforhold satte naturligvis begrensninger for duoens visjoner.

– Jeg visste Håvard var en god fotograf, men det alene er ikke nok. Jeg trengte en som var sprek og som kunne rykke og komme seg opp i fjellet på kort varsel når forholdene var gode, forklarer Stig.

Selv om de har vært på de fleste fjellene før, var de nødt til å dra på turene om igjen for både å kunne skildre vanskelighetsgraden presist i både omtale og bilder.

– Det er en rød tråd i bildene at jeg ønsket å presentere turen slik den oppleves i vanskelighetsgrad. Er det en lett tur så trekker du ikke frem de mest ekstreme partiene ved å bruke noen kule, bratte bilder. Da er det gjerne et oversiktsbilde av folk på vei opp, som viser en slak og fin tur, forteller Håvard om tankene hans rundt bildene i boken.

Risikosport

Klatring og topptur i Sunnmørsalpene bringer med seg en rekke farer som man må forholde seg til. Risiko og sikkerhet har hele tiden vært i tankene når boken skulle lages. Likevel har de mottatt henvendelser fra lesere som har reagert på at folk i boken ikke har hjelm på alle bildene, i motsetning at teksten anbefaler hjelmbruk.

– Det er opp til folk å bruke det de selv mener er nødvendig, men vi bør selvfølgelig gå frem som et godt eksempel. Det er viktig å se hvilket sikkerhetsutstyr som er behov for på ulike turer. Men en kompis liker å minne meg på at også Schumacher hadde på hjelm da han skadet seg, sier Håvard.
Begge to har gjennom årene opparbeidet seg god erfaring og kunnskap når det gjelder farer i fjellet. Det har de brukt tid på å formidle gjennom boken.

– Om man skal gå på tur i hjemlige trakter så er det bare å se ut og følge med på når det snør og blåser. Så må man selv vurdere farene etter de signalene. Er man tilreisende er det viktig å lese på ulike varslingssider. Eller ta kontakt med noen som har vært i området og vet hvordan forholdene er på turdagen. Det ville nok jeg gjort hvis jeg skulle gå tur et ukjent sted, forteller Håvard.

– Det er flere ting man kan se etter for å minske farene på topptur. Det er en hel vitenskap i seg selv, sier Stig.

Sunnmørsalpene lokker

Aldri før har så mange personer overnattet på hyttene til Ålesund-Sunnmøre Turistforening som de siste fem årene. Daglig leder Linda Flem forteller at det er trenden for DNT også i resten av landet.

Bildekart over Sunnmørsalpene

Etter å ha strevd seg opp til toppen av et bratt fjell er det å endelig kunne dele utsikt på sosiale medier en stor gevinst. Slogen, som er en av Norges mest populære fjellturer, er blitt tagget i 5.900 innlegg på Instagram og er med det den toppen i Sunnmørsalpene med høyest antall tags.

Vi har samlet bilder som er tagget på 19 ulike topper i Sunnmørsalpene. Se spektakulære naturfoto i kartet under:


Dette prosjektet er et samarbeid mellom Høgskulen i Volda og Sunnmørsposten. Elever ved Medielinja har produsert innholdet i prosjektet som var eksamensoppgave våren 2016. Sunnmørsposten har bidratt med presentasjon og publisering.

Tekst og foto: Gunhild Kjeilen Kallevig, Fredrik Vik, Øystein Wiborg Karlsen og Katrine Nordeide Kuiper.

Design: Liv-Jorunn H. Ottesen

Se flere prosjekter fra #SMPLAB her

Ansvarlig redaktør: Hanna Relling Berg.

Sunnmørsposten jobber etter Vær Varsom-plakaten sine regler for god presseskikk. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet
© Sunnmørsposten 2016.