Etter Brexit og det amerikanske presidentvalget var det nederlandske valget en av viktigste testene på de europeiske høyrepopulistenes gjennomslagskraft hos velgerne i år.

Wilders drøm om «en patriotisk vår» visnet imidlertid i likhet med Norbert Hofers håp på slutten av fjoråret om å bli Østerrikes president.

Wilders og Hover er to av Vest-Europas fremste representanter for de fremadstormende populistene på ytterste høyre. Sammen med Marine Le Pen og tyske Frauke Petry i Alternativ for Tyskland skulle de måle krefter med de etablerte partiene i viktige valg.

De er båret fram av eurokrise, flyktningstrøm og islamistisk terror. De er motstandere av det europeiske samarbeidet og den tette europeiske integrasjonen, og de er sterke motstandere av innvandring og islamsk innflytelse og påvirkning. De vil ha tøffere tiltak mot terror, og er villige til å ofre demokratiske rettigheter i bytte mot økt sikkerhet.

Særlig etter at Donald Trump moste sine republikanske motkandidater og knep seieren foran Hillary Clinton i presidentvalget i november, har det ytterste høyre fått styrket tro på å kunne skape tilsvarende jordskjelv.

De pakker sitt politiske budskap inn i noe av den samme retorikken som den amerikanske presidenten, og Trump og Wilders kan kanskje også mistenkes for å dele frisør. De bygger sin framgang på tilslutning i tilsvarende velgergrupper, velgere som føler seg glemt og oversett og har mistet tillit til de etablerte partiene – i stor grad seiler de fram på en bølge av misnøye og protest.

Angela Merkels kommentar er både forståelig og taktisk klok med tanke på det forestående tyske valget, men konklusjonen er forhastet.

Wilders representerer tross alt Nederlands nest største parti. Og sjøl om det ikke betyr noe valgskred i et land der parlamentet består av mange mindre partier, så har han i stor grad definert den politiske debatten. Valgvinner Mark Ruttes håndtering av konflikten med tyrkiske Recep Tayyip Erdogan er bare ett eksempel. Rutte framsto til slutt som en lettvariant av Wilders, og flere av de andre partiene forsøkte også å overby Wilders i populisme og nasjonalisme.

Wilders feiret valgnederlaget med bobler i glasset. Han har gått fra å være en kuriositet til et kraftfullt politisk symbol – ikke bare i eget land.

I den franske presidentvalgkampen ser vi noe av den samme tegninga. Her er det Marine Le Pen som er den soleklare frontfiguren, sjøl om det skal mye til før hun vinner.

Hun kommer kanskje ikke over terskelen til presidentpalasset, men hun dominerer dansen i forgården. Det er i stor grad Le Pen og frykten for de sinte, misfornøyde velgerne som setter den politiske dagsordenen i valgkampen.

Sjøl om de har lidd nederlag i valgene i Østerrike og Nederland, er de fortsatt på frammarsj. Sjøl om de ikke ser ut til å utgjøre noen reell trussel mot Angela Merkel og Marin Le Pen neppe tar makten i Frankrike, er høyrepopulismen en betydelig kraft i Europa.

De flytter etablerte partier over mot høyre, har legitimert en fremmedfiendtlig retorikk og nasjonalisme. Om de ikke vinner valg, så vinner de politisk terreng.

Dikene i Nederland sto kanskje imot bølgen, men strømmen fra ytterste høyre fosser fortsatt inn over Europa.