ANNE KRISTIN BRYNE

4.-kandidat til stortingsvalget for Møre og Romsdal Ap TERRY ANN SENIOR Bystyremedlem for Ålesund Ap

Det er ikke noe rart at politikere henter fram superlativene når festtalene om frivilligheten skal holdes.

Er det én sak som det enes om på tvers av partipolitisk tilhørighet, så er det frivillighetens uvurderlige betydning for nærmiljøet vårt – og for samfunnet for øvrig.

Derfor nikkes det rundt festbordet når en eller annen statsminister utbringer en skål for frivilligheten og hedrer ildsjelene som gir av seg selv til nytte for oss andre.

Derfor applauderes det entusiastisk når en eller annen kulturminister klipper snoren til en ny ballbinge som hundrevis av barn har solgt hundrevis av vafler for å kunne realisere.

Det er vel ingen av oss i landet vårt som forblir uberørt av frivillighet i løpet av livet?

Enten som frivillig selv eller som den som nyter godt av andres frivillige innsats.

De ferskeste tallene beskriver et land der frivillig innsats utgjør nærmere 150 000 årsverk, og en verdi tilsvarende 70 milliarder kroner! Slike tall gjør at vi kan konstatere at myten om frivillighetens død er (heldigvis) sterkt overdrevet.

Det finnes over 100 000 lag og foreninger i Norge der medlemmer utøver frivillighet! Men at frivilligheten tar andre former nå enn det gjorde for noen tiår siden, er åpenbart.

Som alt annet er også frivillighet i endring. Det er mulig at interessen blant befolkningen for å tegne medlemskap i noen av de tradisjonelle ideelle organisasjonene går litt mer i bølgedaler enn før, for eksempel.

Det kan også hende at det oppleves litt tyngre til tider å samle folk til den årlige dugnaden i barnehagen eller borettslaget.

Men innsatsen fra mennesker som vil yte noe både for seg selv og andre uten annen belønning enn ren tilfredsstillelse og engasjement for saka lever i beste velgående.

Det er bare å huske den overveldende mobilisering av frivillige krefter i respons til flyktningkrisen i Sør- Europa mot slutten av 2015.

En frivillighet i endring stiller andre krav enn det som var vanlig for generasjonene før oss. De administrative og byråkratiske oppgavene øker i omfang.

Økonomisk støtte skal søkes og rapporteres. Frivillige aktører skal «fri» til både kommunale og statlige instanser, og i økende grad til aktører i næringslivet for å få finansiert drifta av sine aktiviteter.

Vi som driver med frivillighet må synliggjøre oss og må finne stadig mer innovative måter å appellere til «de frie hendene» rundt oss.

De som vi gjerne ønsker skal være med og besøke eldre mennesker på en omsorgsbolig, eller ta med en gruppe barn ut i skogen for å lære dem å tenne et bål uten fyrstikker.

Vi er i økende grad avhengig av ansattressurser som fyller ut søknadsskjemaene, holder tråden i samtalene med rådmennene og sørger for at medlemslistene våre er oppdaterte. Derfor må blant annet frivilligsentralene i kommunene våre styrkes med midler til ansettelse av frivillighetskoordinatorer.

Selv den største skeptikeren klarer ikke å motbevise at samarbeidet mellom ansatte koordinatorer og de frivillige genererer mer aktivitet og utløse mer frivillighet.

Men vi må ha to tanker i hodet samtidig- altså, få på plass koordinatorene og forenkle og samordne regelverk og støtteordninger slik at frivilligheten kan bruke mer tid på aktiviteter, medlemspleie og rekruttering.

I dag finnes det heldigvis mange muligheter til å søke økonomisk støtte til frivillig aktivitet. Disse mulighetene må bli enda bedre kjent for alle aktuelle søkere. Søknadsportalene må gjøres mer tilgjengelig.

Møter og erfaringsutveksling mellom søkere og de som forvalte støttemidlene er ei opplagt oppgave for frivilligsentralene i kommunene. Det må også jobbes for å sikre at mer av den økonomiske støtten fra staten og kommune kommer i form av frie midler som de frivillige kan benytte der de gir best og mest effekt. I dag blir mye frivillig aktivitet sårbar fordi økonomisk støtte kommer i form av prosjektmidler i en avgrenset periode.

Arbeid i de fleste lag og foreninger har et lengre perspektiv enn det som er mulig å oppnå med prosjektmidler.

Frivilligheten trenger kontinuitet og forutsigbarhet – både økonomisk og annen støtte må ta hensyn til dette behovet.

Et ledd i dette inkluderer styrking av momskompensasjonsordningen for frivillige instanser.

Frivillighet blir på mange måter stadig mer profesjonalisert, med høgere krav til opplæring og kompetanseheving blant de frivillige.

Og selv om frivillighet ikke bør overta de kommunale og statlige oppgavene, så kan den utvilsomt styrke disse.

Her også er vi tjent med et samarbeid der både profesjonelle og frivillige kompetanser allierer seg. Allerede i dag – på våre omsorgssentrene – triller de frivillige beboerne ut i frisk luft, arrangerer bingo og synger gamle sanger som et uvurderlig supplement til de ansattes profesjonelle innsats.

Flere må på plass som kan koordinere dette arbeidet.

Det skulle ha vært en selvfølge at samtlige kommuner har dedikerte stillinger til koordinering av samarbeid mellom kommunalansatte og frivillige.

Festtalene om frivillighet fra statsministre vil ikke ta slutt i overskuelig framtid. Det er fortsatt mange ildsjeler som bør hedres for sin frivillige innsats.

Det blir mye vaffelsteking og kiosksalg også i årene som kommer. Ballbingene blir åpnet, med eller uten kulturministre til stede.

Mye er gjort for å sikre godt frivillige arbeid, men det er enda mer som bør gjøres.

For vi er ikke i tvil – frivillig innsats gjør samfunnet vårt rikere og fellesskapet mye sterkere.

Terry Senior, politiker for Arbeiderpartiet i Ålesund Foto: priv