– Jeg har ennå ikke sett et lik. Jeg ser ikke opp i noen kiste. Dette er en fin og renslig jobb, sier 49-åringen.

Fagarbeideren jobber stort sett aleine i krematoriet i skogen ved Øvre gravlund. Kun når kistene blir styrt inn i ovnen, må de alltid være to til jobben – av sikkerhetshensyn. Det moderne anlegget til 30 millioner kroner ble tatt i bruk høsten 2011, og avløste det gamle krematoriet mellom Øvre og Nedre gravlund. Nye forskrifter og krav til renseanlegg gjorde fornyelsen nødvendig.

Gamlekrematoriet brukes fortsatt som seremonibygg til over 100 begravelser årlig, men alle kremasjoner skjer i nybygget. Nykrematoriet har kapasitet til om lag 1.100 kremasjoner årlig.

– Men vi ligger på litt over 300 i året. Av disse er det om lag 200 avdøde fra Ålesund, og resten fra Romsdal i nord til Vågsøy i sør, forteller kirkeverge Svein-Rune Johannsessen.

Selv om kapasiteten neppe aldri vil bli fullt utnyttet, er det ønskelig at flere velger kremasjon framfor tradisjonelle kistegraver, ifølge kirkevergen.

– Det er mye mer samfunnsøkonomisk, og også billigere privatøkonomisk å anlegge og drifte urnegraver. Da er det også lettere å få plass på et spesielt ønsket gravsted, sier Johannessen.

– Ålesund tettes stadig til, også når det gjelder kapasitet på gravstedene, sier han. Etter loven må kommunene ha ledige plasser nok til tre prosent av befolkningen, noe som i Ålesund betyr 1.500 graver. Men andre gravsteder enn Hatlehol i indre bydel, har begrensninger på nye kistegravplasser. På Vestre kirkegård (ved Ålesund kirke), Nordre kirkegård (ved kapellet bak byfjellet) og på Moa urnelund kan det bare gravlegges askeurner.

Urnelund gir flere kremasjoner

Etter at den nye urnelunden på Moa sto ferdig i fjor høst, har Spjelkavik menighet – som er landets største – opplevd en kraftig økning i antall kremasjoner.

– Urnelunden er blitt svært populær. Før var det under 20 prosent kremasjon i Spjelkavik. Nå velger mellom 50 og 60 prosent kremasjon, og andelen vil antakelig bli enda større, sier Johannessen.

Han tror flere vil velge urnelunden på Moa når Ålesund slår seg sammen med fire nabokommuner i 2020.

– Det er et fantastisk anlegg med en kjempeflott plassering. Alle skal uansett på Moa. Da er det praktisk å besøke gravstedet like ved, sier han.

Moa urnelund: Sto ferdig høsten 2017, og har blant annet ført til at andelen kremasjoner i Spjelkavik menighet har økt fra 20 til nesten 60 prosent. Arkivfoto

På Moa er det kapasitet til hele 2.300 urner. Der er også en egen minnelund, der navnet til avdøde står på et messingskilt på en vegg, mens urnene settes ned i området rundt. Fellesrådet sørger for alt av stell, og man slipper kostnad til egen gravstein.

Med 500 nye kistegravplasser undervegs på Hatlehol, vil Ålesund ha nok gravplasser til 2027.

Også ved de andre gravstedene i Ålesund, ønsker fellesrådet flere urnegraver og minnelunder, slik at pårørende i andre deler av byen får nærhet til sine.

Samtidig er det endring i synet på kremasjon, som var mindre vanlig før.

– For 60 år siden var det ytterst få nordmenn som ble kremert. Det er nok et generasjonsskifte på gang i synet på dette, sier Johannessen.

– Det er tydelig at kremasjon er blitt mer naturlig for mange, mener også Arne Storstein. I januar var det rekordmange kremasjoner i Ålesund.

– Da hadde vi over 50 på én måned, noe som er ny rekord – og dobbelt så mange som vanlig, sier han.

Det skyldes nok delvis naturlige variasjoner, for eksempel den kraftige influensaen som har vært i vinter. Januar er vanligvis en måned med mange dødsfall blant sjuke eldre.

Urnen er biologisk nedbrytbar, og råtner etter få år. Fagarbeideren trives i jobben man aldri kan bli helt vant til. Foto: Nils Harald Ånstad

Tømreren og bonden fra Hellesylt skulle egentlig bare ha jobben for en periode. Men han ble værende. Han trives i jobben, men det blir feil å si at det er et arbeid man venner seg til.

– I 99 prosent av tilfellene, der avdøde har et langt liv bak seg, så glir det rett gjennom hodet, sier Storstein. Sånn må det være, om man skal være profesjonell.

– Men når dødsfallet skyldes tragiske ulykker som er omtalt i media, selvmord eller sjukdom hos unge mennesker – noen ganger små barn, så er det noe annet, sier Storstein.

Kremasjonene i Ålesund utføres vanligvis mandager og tirsdager. Dagene han ikke er i krematoriet, jobber Storstein som kirkegårdsarbeider, blant annet med urnenedsettelser.

Åpenhet om døden

Foruten rommet med selve ovnen, inneholder bygget kjølerom og kontrollrom der prosessen overvåkes via dataskjerm. Det finnes også et rom for pårørende som ønsker å overvære kremasjonen.

– På det meste har vi hatt 100 mennesker til stede her, men det var helt spesielt. Blant etnisk norske er det kun fire ganger på disse årene at pårørende har vært til stede, forteller Storstein.

Selve prosessen skjer nesten lydløst. Alt foregår kontrollert og respektfullt – og uten rom for feil. Krematoriet har et avansert renseanlegg. Ut av pipa slipper kun vanndamp og bitte litt svevestøv. Asken veier knappe fire kilo. Urnene som brukes er biologisk nedbrytbare. Noen få blir utlevert til askespredning. Da må man ha fylkesmannens tillatelse.

Metall som ikke brytes ned, samles opp og sendes til et sted som tar imot slikt. Det kan være både gull og titan, og gir årlig drøyt 100.000 kroner i «inntekter» til fellesrådet.

Bygningen er sikret med alarmsystem. Det er luftig, rent og åpent – med store vinduer der forbipasserende kan se inn i rommet der ovnen står. Men de ser ikke annet enn ovnen som er lukket. Både de ansatte og arkitekten bak bygget har en tanke om at det ikke skal være nødvendig å gjemme vekk det som skjer der inne.

– Døden er en naturlig del av livet, sier Johannessen og Storstein.