Nå er ikke jeg bekymra for dem. Begge lander på beina. Sylvi fortsetter i politikken og bygger makt med sosiale medier som verktøy. Og milliardene Mark har tapt, er lommerusk sammenlignet med hvor mye han har tjent de siste 10 åra.

Da er det heller grunn til å spørre hva vi andre driver med. Hva er det vi tenker på når vi lar Facebook, Twitter eller Google pumpe oss for personlige opplysninger og våre innerste tanker? Hvordan lar vi oss påvirke, og hvem påvirker oss?

Og hvor går demokratiet? Hvem har styringa når teknologigigantene bygger ut, eier og kontrollerer en vital infrastruktur, og lovgiverne kommer halsende etter og peser etter luft.

Spørsmålene er både aktuelle og skremmende etter avsløringene av hvordan selskapet Cambridge Analytica har fått hånd om og misbrukt persondata til mist 50 millioner Facebook-brukere.

Gjennom en app fikk selskapet et sugerør inn i gullgruva til Facebook, opplysninger om oss sjøl som vi frivillig gir fra oss. Hadde staten gjort tilsvarende, hadde vi fyrt opp faklene, gått i demonstrasjonstog og nedsatt offentlige granskingskommisjoner på stripe.

Men Facebook, Amazone og Google gir vi altså ikke bare demografiske opplysninger. Vi gir dem inngående kunnskap om våre verdier, politiske standpunkter, meninger, vaner, interesser og livsstil, om hvem som er våre venner, hva vi leser, liker, ikke liker, kjøper og hvor vi handler og hvorfor.

I slike opplysninger ligger det en enorm verdi og stor makt til å påvirke oss. Slike data har Cambridge Analytica brukt til å målrette kampanjer i det amerikanske presidentvalget og britenes Brexit-avstemning.

For ikke lenge siden jublet vi. Sosiale medier senket terskelen for hvem som kunne ytre seg offentlig. De ga stemme og makt til mennesker som hadde manglet begge deler. Det var en demokratisk revolusjon. Sosiale medier bar både den arabiske våren og Occupy-bevegelsen på sine skuldre. Grasrota hadde fått makt til å si fra, og til å organisere revolusjoner.

Men dette var altså før «fake news», målretta og personifiserte politiske kampanjer, systematisk og organisert trakassering av motstandere, økende polarisering av den politiske debatten og fremmede makters forsøk på å påvirke demokratiske valg.

Og det er ikke grasrota som kjører løpet mot eliten. Dette er ikke et spill for amatører. Her er det de med ressurser i form av penger, kompetanse og makt som står bak.

Ikke bare snakker vi nå om at vi kan trenge «meteorologer» som kan forutse når og hvor neste Twitter-storm oppstår. Vi har organisasjoner og stater som utmerket godt kan styre ethvert vindkast i den stormen dit de ønsker.

Sosiale medier er fortsatt en demokratisk velsignelse med kraft til å skape grasrotbevegelser som #metoo og Black Lives Matter, men samtidig er denne dimensjonen truet.

I hendene på dem som ikke vil demokratiet vel, kan kontrollen over både infrastruktur og informasjonen fra sosiale medier være et farlig våpen. Det er lett å se dette i hendene på et autoritært regime, men den siste uka har vist oss også våre demokratier kan rystes.

Opplysningene som teknologikjempene samler inn, er en salgsvare som kan brukes til å ta makta fra grasrota og gi dem til mektige kampanjer.

Bare Facebook, sa du?

Nei da. Kampen for demokratiet har fått en ny front.

Lik og del.