Etter først å ha vært journalistlærling i Fredrikstad Blad fikk Simensen i 1966 sin første faste jobb som journalist. Det var i Sunnmørsposten med en, i følge han selv, svimlende årslønn på 19 000 kroner.
– Men ikke visste jeg at jeg kom til det de nordpå kaller en nessekonge, eller en sunnmørsk variant av Citizen Kane. Dagfinn Flem var eier og sjefredaktør i byens og regionens største avis, samtidig innflytelsesrik lokalpolitiker, en periode også ordfører, og dessuten en lederskikkelse i byens kulturliv som formann i Ålesund Konsertforening. Alle tre roller tett sammenvevd, sier Simensen i boken "Operasjefen" som er ført i pennen av mangeårig redaktør i Norpress, Ottar Julsrud.
Et kapittel i boka er viet livet som ung mann i Sunnmørsposten. Historiene er mange og det samme er karakteristikkenene av gamle kolleger.
– Avisen betalte da jeg tok sertifikat, og redaktøren lånte meg ved en anledning sin gedigne Opel Kapitän for å komme en tur hjem til Nordkisa. Avisen ga meg dessuten halv lønn det året jeg var i militæret. Aldri har jeg vært – i alle fall har jeg aldri følt meg – så rik som da jeg dimitterte med 15 000 kroner i lommen.
Hummer på førstesiden
Den meste kjente historien fra hans tid i avisa blir gjentatt. Den gang Simensen ble sendt ut for å dekke starten på krabbefisket, og endte opp med å bruke en hummer som illustrasjon på førstesida.
– Klokken 10, lød et brøl fra Magne Flem: «Stopp presså!!» På førstesiden var krabbereportasjen illustrert med et arkivfoto av en hummer. Da blir «skandale» i svakeste laget, forteller Simensen i boka.
Simensen omtaler i boken kjente navn i Sunnmørsposten som Karsten "Kakken" Lilleheim, Simon Flem Devold, Finn Kvello, Peter Daniel Baade, Peter "Peto" Hesselberg, Bjarte Alme og Roger Engvik.
– Peter Daniel Baade var en fargerik herre, en latiner av gemytt, og slik så han ut også. Hvis det er sant som det ble sagt, at skip fra Italia og Spania har strandet langs sunnmørskysten, anser jeg Peter Daniel som beviset. Alt i alt en gjeng dyktige, fargerike pressefolk og gode kolleger, sier Simensen i boken.
Verdensrekord en privatsak
Som også tar med en episode fra da han måtte prøve seg som sportsjournalist i avisa.
– Jeg forsøkte meg med en kreativ, lokal oppfølging av Bob Beamons verdensrekord i lengde under Mexico-ol i 1968. Resultatet, hele 55 centimeter lengre enn den tidligere rekorden, gjorde et sterkt inntrykk på en i overkant sportsinteressert journalistspire. På fortauet utenfor avishuset målte jeg opp åtte meter og 90 centimeter for å visualisere den nesten ufattelige prestasjonen overfor leserne.
Sportsredaktør Kåre Ekeland satte imidlertid foten i bakken.
– Dette her er da en privatsak, Bjørn! Jeg fant det vel ikke formålstjenlig å ta opp noen diskusjon, skriver han i boken.
Simensen fikk også oppleve at det ikke bare var enkelt å dekke politikk i en tid da avisene også var talerør for bestemte politiske partier.
Fru redaktør
– Sunnmørspostens sjefredaktør Dagfinn Flem var som nevnt også en fremtredende Venstre-politiker i avisens nedslagsfelt. I Ålesund hadde det seg i tillegg slik at fru Flem både var redaktørhustru og medeier i avisen, og nå hadde hun bestemt at et par andre av byens Venstre-kvinner ikke skulle omtales i spaltene. Hun mente de gjorde i overkant mye av seg. Så falt det i min lodd å dekke åpningen av Venstres valgkontor, med bilde og det hele – og i en slik reportasje kunne man jo ikke sladde bort de to som vitterlig bestyrte kontoret, fruene Børs Lind og Skjåk Bræk, gift med hver sin Venstre-koryfé.
Det vakte oppstandelse.
– Det avstedkom et rabalder på høyde med hummerbildet fra krabbefisket. Da gikk jeg til Kvello, som også var formann i redaksjonsklubben, og gjorde det klart at denne irettesettelsen fant jeg meg ganske enkelt ikke i. Og Dagfinn Flem viste seg som en moderne avismann og markerte at så vel partipressen som føydalsamfunnet var på hell. Han kom inn på mitt kontor og ba om unnskyldning, skriver Simensen.
