– De beste diktene hans hører blant de aller fineste som er skrevet i Norge overhodet. Det er det bred enighet om, sier professor Jan Inge Sørbø. Sørbø kjente Eidslott godt, blant anna gjennom arbeidet med sin biografi om dikteren.

I det sivile yrkesliv arbeidet Arnold Eidslott som telemontør. Sjøl etter han ble satt på Statens æreslønn av kulturminister Lars Roar Langslet, valgte han å fortsette i halv stilling. Forbindelsen til ordinært arbeide handla naturligvis om inntekt, men Eidslott følte også at jobben og den sosiale omgangen hadde sin egen verdi.

– Han fikk heldigvis bo hjemme nesten helt til det siste. Aller siste tida tilbrakte han på Sanitetshjemmet, forteller sønnen Runar Eidslott.

– Om han arbeidet i Televerket, hadde han nok hodet og hjertet i litteraturen. Far sto i jobb helt til han kunne gå av med pensjon.

En fallskade på jobb hadde nær tatt livet av Arnold i 1981, men han kom tilbake både som montør og lyriker.

Over 20 diktsamlinger

Til 90-årsdagen hans i 2016 utarbeidet barna antologien «Et bål på tundraen», utgitt på Gyldendal. Barnebarn Eivind Eidslott var redaktør for utgivelsen.

– I utvelgelsen av dikta gikk vi kun etter følelsen. Et emosjonelt utvalg, så å si. Vi tror det allmennmenneskelige tiltaler mange, uavhengig av religiøsitet, sier Runar.

Broren Guttorm er glad for at samlinga fikk status som en av de beste det året. Begge sønnene er enige om at nettopp «Et bål på tundraen» kan være et godt sted å begynne for nye lesere.

– Far så det slik at diktningen var en «givnad». Ei gave som var gitt ham. Han ligna litt på Hans Børli i så måte: Han skrev dikt på tross av at han var skogsarbeider. Ikke på grunn av, sier Guttorm.

– Dette er kanskje noe av kunstens mysterium.

– Sønnene ble ikke hysja på. De sitter igjen med inntrykket av at diktninga nesten gikk av seg sjøl. For oss var tilværelsens hans som telemontør og dikter helt naturlig. Vi visste ikke om noe anna. Skrivinga hans gikk stilt for seg. Han forlangte aldri tid eller ro av oss, sier Runar Eidslott.

Modernistisk

– Arnold Eidslott hører til den modernistiske strømningen sammen med forfattere som f.eks. Paal Brekke. De skrev på en noe vanskeligere måte enn forgjengerne. Uten rim, blant annet. De er nok derfor mer krevende å lese enn f.eks. Wildenvey, påpeker Jan Inge Sørbø.

Sørbø forteller Eidslott på sett og vis havnet mellom to stoler: Han følte seg ikke helt hjemme blant de helt unge modernistene. De mente gjerne han var for religiøs. På samme tid ble han oppfattet som for moderne i de mer religiøse kretsene.

– Men de som virkelig forsto seg på litteratur, holdt ham svært høgt. «Så ha me’ jo Eidslotten då, veit du», sa Olav H. Hauge. Eidslott ble virkelig regnet med i disse kretsene fra sekstitallet av, legger Sørbø til.

Det store gjennombruddet i allmennheten kom imidlertid ikke før på slutten av syttitallet da den danske anmelderen Poul Borum postulerte Eidslott var på høyde med det beste som ble skrevet i verden akkurat den tida.

– Da hadde Arnold Eidslott holdt på i over tjuefem år for seg sjøl mer i det stille, påpeker Sørbø.

Hadde ikke tro på skrivekurs

Eidslott uttalte flere ganger at han ikke hadde tro på skrivekurs og skolering, som sønnene også er inne på. Lyrikken trengte seg nærmest på ham.

– Han arbeidet nok mer med dikta sine enn han sa. Men han var avhengig av inspirasjon. Da skrev han fort. I fase to lot han dikta ligge litt. Han vraket nok en god del.

Sørbø minner om at Eidslott kunne være en skarp satiriker på sekstitallet, kanskje særlig retta mot byråkratiet. Han forandra skrivestil flere ganger gjennom livet. Fra sekstitallet og utover ble han stadig kortere og mer alvorlig i formen.