Ola Stenvaagnes (70) har bodd på Steinvågneset i all sin tid. Kun avbrutt av perioder i Oslo, under tida som NRK-journalist på Marienlyst. Like lenge har han vært nær nabo til Steinvågbroa.
Hans oldefar, Nils Johannessen Stenvaagnes, var den første av fløttmennene som rodde folk og gods over det trange sundet mellom Aspøya og Hessa.
Den pensjonerte NRK-profilen husker godt da broa kom.
– For øya var det et kommunikasjonsmessig kvantesprang. Som guttunge opplevde jeg det som magisk, sier han.
Allerede før forskalingene var fjernet, så unge Stenvaagnes og flere med ham sitt snitt til landfaste turer over til Aspøya. Broa var svært etterlengtet og hadde vært planlagt i årtier.
Men først etter andre verdenskrig tok snøballen til å rulle. Arbeidet med selve broa startet i 1951 og den 30. august 1953 ble Steinvågbroa åpnet.
– Det var stor stas. Vi fikk besøk av familie som kom med bil ut til oss, forteller Ola, den gang seks år gammel.
– Det var ikke mange vegene her ute før broa kom. Lenge var det kun én liten lastebil til å frakte varer på øya med, husker han.
Steinvågbroa åpnet dørene til en spennende verden, på flere måter. I guttedagene utover 50-tallet ble det en manndomsprøve å klatre over de store brobuene. En potensielt livsfarlig balanselek på en halvmeter betongbredde. På den ene siden 20–25 meter fritt fall mot sjøen – og bilveien eller et hardt fortau under på den andre.
– Jeg liker ikke å lyve, så ja, jeg klatret over der flere ganger, medgir Stenvaagnes – på direkte spørsmål om guttestreken han ikke vil anbefale andre i dag.
I dag er bestefar Ola Steenvaanes atskillig mer bevisst på sikker bruk av broer. På slutten av yrkeskarrieren jobbet han som informasjonsdirektør i Kystverket.
Sikkerhet og vedlikehold er viktig, både for ferdsel over og under broa, sier han.
Biltrafikken har økt kolossalt. Siste større reparasjon på Steinvågbroa ble vel gjort tidlig på 90-tallet, om ikke enda lenger siden.
– Forholdene for gående og syklister burde blitt bedre. Og broa skulle gjerne hatt bedre lyssetting, mener Stenvaagnes.
– Kolossalt viktig for byen
– Steinvågbroa har ikke bare vært viktig for de mange bedriftene som har svære anlegg her ute, og for bosettingen på Hessa. Broa har vært kolossalt viktig for hele Ålesund by, sier Malvin Dalhus (70). Fra 1968 ble den delen av Hessa som hørte under Borgund en del av Ålesund. Siden begynnelsen av 1970-tallet har Dalhus vært daglig bruker av broa, mellom jobb og gjøremål i byen og hjemmet der ute i Korsvika.
Han kan i farten ikke huske at Steinvågbroa har vært stengt. I hvert fall ikke særlig lenge.
– Visst er det værhardt her. Men selv under orkanen Dagmar så kjørte jeg over broa, sier han.
Lokalhistorikeren, fotografen, forfatteren og museumsmannen vet mye om både Ålesund, Hessa, Steinvågbroa og båtlivet der.
Han vokste opp i Storgata med byen som tumleplass. Familien var der da Steinvågbroa åpnet.
– Det var stort å gå over broa og utover til Skarbøvika. Og det ble enklere å dra på turer til Sukkertoppen, sier han.
Åpningsdagen var det orkester, tjukt av folk på begge sider av sundet og Brannsprøyta som dynket vesle Malvin med vannstrålene. Og så alle kommunens biler i kortesje over broa.
– Det var lastebiler, bossbilen og til og med ei dampveivals. Og så han Holck med hesten. I vogna lå den siste fløttmannsbåten.
Fløttbåtene ble det brått slutt på, mens Hessaferga – som i hovedsak knyttet øya sammen med resten av byen – holdt det gående ennå ei stund.
– Allerede i 1930-åra begynte forarbeidet til Steinvågbroa, forteller Dalhus. Da var det tøffe tider, og for å få folk i arbeid, startet kommunen å bygge steinfundamentene til broa.
– Det var et vanvittig stort arbeid som pågikk med handemakt over mange år. Et veldig flott stykke arbeid, nesten som mosaikk, som du må under broa for å få sett skikkelig, sier Dalhus.
Der drypper det for øvrig også mye vann og skitt fra broa, ned på bedrifter, båter og andre.
Den mangeårige vaktmesteren og ivrige modellbåtbyggeren er teknisk interessert. Han kan beskrive i detalj hvordan broa ble bygget, av dyktige folk i moldefirmaet Christie & Opsahl AS.
– Det er ei fin bro. Et skikkelig byggverk som ser ut som ei bro.
– Steinvågbroa er et være i bybildet. Men det må være trygghet for at den er holdbar. Broa er slitt, men nå skal det bli gode greier igjen, sier Dalhus.
Et viktig kulturminne
– Steinvågbroa er ei lita perle. Den er en del av Ålesund og et viktig kulturminne fra en tidlig del av den moderne brobyggingshistoria, sier Anton Gjørven (69), sivilingeniør og spesialist på betongkonstruksjoner.
Han vokste opp i Ålesund sentrum, men har i mange år vært bosatt i Asker. Nylig var han på 50-års gjenforeningstreff for russekullet 1967 ved Latinskolen i hjembyen. Da fikk 69-åringen en ny anledning til å se broa igjen.
– Jeg har bodd på Hessa, og kjørte da daglig over broa. I dag bor sønnen min på Hessa. Han sykler over Steinvågbroa hver dag, forteller Gjørven.
Yrkesmessig har han vært involvert i flere broprosjekter.
I dag jobber han i Norconsult, landets største rådgiverbedrift innen samfunnsplanlegging, prosjektering og arkitektur.
– Broa er reist i en byggemetode som ikke lenger brukes i dag. Med to hovebuer over vegbana og kryssavstivere som gjør at vindkrefter og rystelser fra eventuelle jordskjelv ikke skal kunne redusere sikkerheten.
– Det er sjelden man har bygget slike konstruksjoner den senere tid. Det er ikke mange slike broer igjen her i landet, sier Gjørven. Han mener at selve betongkonstruksjonen har gjort en god jobb i 60 år under ekstreme påkjenninger fra vind og regn, salt og sol.
– Mye av problemet i dag er knyttet til korrosjon av armering, og en del av forklaringen på det er at man brukte mindre betongoverdekning på 1950-tallet enn man ville gjort i dag. Dessuten brukes det ofte bedre betongkvaliteter i dag.
– Betong er bedre enn stål i slike værutsatte strøk som i Steinvågsundet, sier Gjørven.
Tegnet enkelt med blyant
Selv var han student ved NTH i Trondheim under professor Arne Selberg – han som konstruerte Steinvågbroa.
– Han var en svært dyktig og erfaren brokonstruktør. Da jeg var en av hans studenter, ble det sagt litt på spøk at han gjorde beregningene til Steinvågbroa på baksiden av en konvolutt.
– Selberg kom fra en familie med svært dyktige matematikere. En av hans to brødre, Atle Selberg, jobbet med Albert Einstein ved Princeton-universitetet i USA.
– Arne Selberg gjorde beregningene av Steinvågbroa ganske kjapt, greit og enkelt. Dette var ingen komplisert oppgave for ham. I dag hadde nok beregningene vært på flere hundre sider, sier Gjørven.
I forlengelsen av denne historien bør det nevnes at forberedelsene til selve brobyggingen av ulike årsaker skjedde ganske raskt.
Det ble ei travel tid hos byingeniøren i Ålesund. Der opplevde man at armeringstegningene fra Selberg så ut som de var tegnet med tømmermannsblyant. De måtte delvis tegnes om – et arbeid som overingeniør Tor Assev sto for.
Ingeniør Per-Henry Aarseth fikk jobben med å sette ut nødvendige mål for at broa skulle komme på rett plass og i rett høyde – og kontrollere, til enhver tid, at framdriften på anleggsplassen fulgte planene.
– Rent sikkerhetsmessig er Steinvågbroa like god den dag i dag. Det er en del korrosjon og noen sprekker i betongen, men jeg mener at broa bør bli stående, da sjølsagt med nødvendig vedlikehold.
– Det snakkes om å forlenge en undersjøisk tunnel gjennom bysentrum til og med Steinvågsundet. Men broa kan brukes i mange år ennå, da muligens med en parallell gangbru, mener Anton Gjørven.
Ei veldig fotogen bro
Anne Christin Gjøsund (71) vokste opp på Hauaplassen i Ålesund og hadde i oppveksten ikke noe forhold til Steinvågbroa.
– Hauaplassen var jo inne på landet. Bare det å ta bussen ut til byen var en sjeldenhet for oss.
Selv langt opp i voksen alder, da hun flytta til Fjelltun, tenkte hun ikke spesielt på broa.
Men for rundt 20 år siden, så endret det seg. Da meldte hun seg inn i Ålesund kameraklubb – og hobbyfotografen forelsket seg i Steinvågbroa.
– Jeg har vært fotointeressert hele livet. Men etter at jeg ble med i kameraklubben, så var broa ett av de første motivene jeg ble interessert i, sier Gjøsund.
Siden har hun fotografert den utallige ganger, fra ulike vinkler og i all slags vær.
– Fotografisk er Aspøya for meg den mest interessante bydelen i Ålesund. Her er et uensartet miljø. I tillegg til broa, så har du alle buene, kaiene og båtene.
Den pensjonerte bibliotekaren er ingen naturfotograf. Hun velger helst bymotiv.
– Jeg er interessert i detaljer og glad i det gamle. Forfall og rust gir ekstra dimensjoner. Jeg ser etter estetikken, forteller hun.
I 2014 vant hun en fotokonkurranse i Ålesund, i regi av Nasjonal fotovandring. Av 66 deltakere gikk Anne Christin til topps med et nærbilde av Steinvågbroa, og en person som gikk på fortauet. Temaet for konkurransen var «kontraster».
Med et enkelt kamera som er lett å ta med på tur, finner hun broa også gjennom linsa på sine turer til Sukkertoppen.
Selv om Anne Christin Gjøsund synes at den slitne Steinvågbroa er fin å fotografere, så ser hun behovet for at broa rehabiliteres.
– Men jeg er glad for at det ikke blir endringer på selve broa. Den er et signalbygg for byen.