Det er Fylkesmannen i Møre og Romsdals konklusjon i tilsynssaka som blei oppretta mot omsorgssenteret i vår, på bakgrunn av en klage fra sønnene til Stokkevåg.
I forhold til journalføringa som er gjort, understrekes denne å framstå som gjennomgående god.
– Må foreligge klart avvik
Når det gjelder kravet om at helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlige, påpeker fylkesmannen at forsvarlighetsnormen ikke legger til grunn det optimale eller ideelle, men bygger på hva som til vanlig kan forventes i den aktuelle situasjonen ut fra forutsetningene.
– Det må foreligge et relativt klart avvik fra god handlemåte, eller praksis før en handling regnes som uforsvarlig, heter det.
Et slikt avvik er ikke funnet.
Flere fall
Om Stokkevågs mange fall - og konkret et fall natt til 10. mars som resulterte i blodutredninger rundt øynene og en stor kul i panna, der pårørende blant anna mener han burde vært sendt til kontroll på sjukehus, skriver fylkesmannen:
– I vurderinga må en ta hensyn til dilemmaet knytta til at enkelte tilstander er vanskelig å diagnostisere. I mange situasjoner vil det videre forløpet kunne indikere tilstedeværelse av skade, eller sjukdom, men at disse ved klinisk undersøkelse i sjukehjemmet ikke var mulig å avklare på et tidligere tidspunkt.
Informasjonsplikta
– Tatt i betraktning de opplysninger legene fikk om pasientens symptomer, funn ved undersøkelser og i lys av tidligere plager/lidelser, vurderes håndteringa for å ha vært adekvat.
Om det siste forholdet som er vurdert - informasjonsplikta, skriver fylkesmannen at det av naturlige årsaker vil være vanskelig å konkludere eksakt.
Det trekkes likevel fram at de nærmeste pårørende har oppfatta informasjonen eller kommunikasjonen som negativ, og at dette har vært medvirkende til at de ikke har opplevd seg tilstrekkelig ivaretatt.
Forbedringspotensial
Selv om fylkesmannen ikke har funnet lovbrudd, blir det i avslutningsvedtaket pekt på en del forhold det forventes blir tatt med i det videre kvalitetsarbeidet.
Eksempelvis heter det om fallforebygging at «pasienten hadde benyttet flere legemidler som kan påvirke balanse, våkenhet osv. Disse vil følgelig også øke risikoen for fall. Fylkesmannen forutsetter at virksomheten også har dette i mente når denne type legemidler benyttes».
Videre heter det at en ikke kan se at avgjørelsen om å frata Stokkevåg samtykkekompetanse - altså retten til å ta avgjørelser i spørsmål om helsehjelp, er framlagt for han eller de pårørende. Dette forutsettes gjort i framtida, og involvert helsepersonell bes bli gjort kjent med vurderinga, skriver fylkesmannen.
Les flere nyheter fra Ålesund og omland på smp.no
– Ei stor belastning
Styrer ved Hatlane omsorgssenter, Karianne Akslen gir overfor Sunnmørsposten uttrykk for at saka - med oppslaget den fikk i Sunnmørsposten, har vært ei stor belastning for personalet.
– Dette er helsepersonell som virkelig tar arbeidet sitt på alvor og ønsker å yte god og forsvarlig helsehjelp, sier hun.
– Med henvisning til at det pågikk et tilsyn valgte du å ikke kommentere saka overhodet, da de pårørende sto fram. Kunne det å ha sagt litt alt da, ha begrensa denne belastninga?
– Dette er i så fall noe kommunen må ta opp. Jeg rådførte meg undervegs, og beskjeden jeg fikk var vi ikke skal uttale oss når det pågår ei tilsynssak.
Akslen sier videre at de tar på alvor det at pårørende gir uttrykk for at de ikke har fått nok eller god nok informasjon.
– Dette vil vi forsøke å forbedre oss på. Vi vil også se på rutiner og opplæring i forhold til dokumentasjon, selv om fylkesmannen understreker at journalføringa vår generelt er av god kvalitet.
Pårørende med hjertesukk og håp
Are Stokkevåg - den ene av sønnene til Arne Stokkevåg og den som førte klagen «i penna», har dette å si etter fylkesmannens konklusjon:
– Vi skjønte alt da vi så uttalelsen fra omsorgssenteret, at dette i stor grad ville bil ord mot ord og at vi ikke kom til å nå fram. Vi benytta oss derfor ikke av muligheten til å kommentere senterets uttalelse før sluttbehandling i saka. I etterkant sitter vi igjen med et hjertesukk - og et håp. Hjertesukket er som følger: Hvordan skal ei eldre, sjuk dame makte å klage i ei tilsvarende sak, når vi - som ressurssterke personer føler vi dunker hodet i veggen? Når det gjelder håpet, går dette på at neste urolige demente person ikke får ei slik behandling som vi mener pappa fikk.