Nå er en god del av Haagensens dikt, men langt fra alle, samlet under tittelen «Kanskje det hjelper».

Nyutgivelsen er på nesten 700 sider med dikt fra perioden 1998–2010. Rundt 100 av diktene er ikke tidligere utgitt i bokform, men har blitt framført eller trykket i andre sammenhenger. I tillegg inneholder boka et fyldig forord av forfatter Johan Harstad, og et lengre intervju med Haagensen av John Erik Riley.

Haagensens metode

Selv var han i 2001 overbevist om at han var ferdig som forfatter, etter tredje bokutgivelse.

— Jeg slo opp med forfatterskapet. Og mente det, sier han.

— Jeg var ikke fornøyd med det jeg hadde fått til og kjente sterkt at jeg ikke ville mer. Jeg var yngre da, og slo opp. Det var seriøst ment. Jeg ga beskjed til forlaget og alle andre om at jeg ikke lenger var forfatter. I dag er jeg eldre og ville ha kalt det en pause, ler han.

Full frihet

Frihetsfølelsen han følte da han ikke lenger måtte skrive, gjorde at han skrev 23 dikt på tre uker, altså samlingen «23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring», fra 2002.

—Det er ikke ofte jeg ser tilbake og leser gamle dikt, men med denne nyutgivelsen har jeg gjort det, og jeg ser tydelig at jeg med de 23 diktene ble meg selv som forfatter. Jeg fant det uttrykket som siden da og fram til nå er mitt eget.

— Jeg kan ennå huske og savne den frihetsfølelsen jeg kjente da, og som var så forløsende. Den samlingen la grunnen for alt jeg har gjort etterpå.

— Jeg vet samtidig at jeg aldri kan gå tilbake. I stedet er jeg nå tryggere på form. Det har også blitt viktigere for meg hva jeg velger å skrive om. Altså; hva vil jeg egentlig med det jeg skriver, sier han.

Lys og munter?

Forfatterskapet startet med dikt, men i senere år har romanene fått stadig mer plass.

— For meg var det alltid åpenbart at det var romaner jeg skulle skrive. Jeg tenkte: Dikt i kveld, og så begynner jeg på romanen i morgen.

— I dag skriver jeg begge deler. Jeg har skrevet mange dikt, men jeg er usikker på om det hjelper, slik denne tittelen åpner for. Jeg har til tider blitt beskyldt for å skrive lyst og muntert, men når jeg leser egne dikt, slår det triste meg. Mye handler om å finne lys i taket, når det er veldig langt til enden av tunnelen.