Jeg pleier å si at jeg blir «steike» sur og grinete om jeg går to uker uten en eneste fjelltur, sier Ellen Daleli.
Helt siden hun var barn har hun blitt dratt med på fjellet.
I barndommen var det en smule motvillig, men nå elsker hun det. 48-åringen estimerer at hun har rundt 200 turer på fjellet årlig.
– Jeg lider av en kronisk sjukdom i kroppen som gjør at jeg må holde musklene rundt leddene sterk. Hvis jeg ikke trener og bruker kroppen, så forfaller den, forklarer Daleli.
– Handler mest om det mentale
I 2016 fikk hun påvist hypermobil Ehlers-Danlos syndrom. Siden har hun vært uføretrygdet. Men ikke tro at Daleli sitter hjemme av den grunn.
– Jeg er veldig heldig og takknemlig som har fjellene rett utenfor huset. Det har gjort det mye lettere for meg å holde treningen i gang. Jeg bodde en periode i Sverige, men det var ikke noe for meg. Jeg måtte ha tilgang til fjellene, sier Ålesund-kvinnen entusiastisk. Hun trener både flatt og i studio for å få variasjon i hverdagen. Men mest av alt er hun glad i motbakkene i fjellet.
– For min del handler det mest om det mentale. Du får så mange inntrykk undervegs der ute. I tillegg får du trent kroppen i frisk luft, sier Ellen Daleli.
Får lett opp pulsen
Øyvind Sandbakk, professor ved NTNU og daglig leder ved Senter for toppidrettsforskning, har selv stor tro på å legge treningsøkten i fjellet.
– For de aller fleste vil det å gå i motbakke være god trening for hjerte, lunge og muskulatur, uten at du trenger å ha så veldig god teknikk. I tillegg er det lettere å få opp pulsen i motbakke. Mens du på flaten bør ha ganske god teknikk for å få opp pulsen, går det ganske kjapt i motbakker, sier Sandbakk.
– Hvis man skal delta i et maraton: Får man best effekt av å løpe i fjellet eller på asfalten?
– Skal du bli god til å springe, så må du springe. Men dette er fin alternativ trening. Fra et folkehelse-perspektiv er dette et veldig godt alternativ. Du får brukt store muskelgrupper og mange opplever nok kanskje større grad av mestring på fjellet enn om man løper på asfalten, sier Sandbakk.
Han peker dessuten på at fjellturer kan være skadeforebyggende.
– Oppover vil du være veldig lite skadeutsatt. Du vil være mer utsatt for belastningsskader om du springer mye flatt. Nedover kan det på kort sikt være litt risikofylt med tanke på belastningsskader/overtråkk om du er tung, men samtidig vet man at det kan være skadeforebyggende fordi du må jobbe eksentrisk med muskulaturen. Rådet mitt er å mane folk til litt rolig progresjon, sier Sandbakk.
Mental fordel
Tidligere langrennsløper Eirik Dagssønn Haugsnes satset en periode etter karrieren aktivt på motbakkeløp. Fjellet ble hans naturlige treningsarena.
– Når du legger treningen i fjellet, så skjer det hele tiden ting rundt deg. Du får nye inntrykk hele vegen på en måte som gjør at treningen i seg selv ikke alltid blir hovedprioriteten. Løper du langs asfalten, så tror jeg du nesten hele tida tenker på selve treningsbiten, sier Haugsnes.
Han jobber til daglig som fysioterapeut – og mener at trening i fjellet er positivt som skadeforebyggende tiltak.
– I tillegg tror jeg det for treningens del er positivt å ha en topp eller et mål å se fram til. Jeg tror det blir enklere å «pushe» seg på den måten, sier han.
Oppoverbakker gir best kondisjon
Tilbake i Ålesund er i alle fall ikke Ellen Daleli i tvil om at fjellet er den perfekte treningsformen for hennes del.
– Det var en periode der jeg bare trente i fjellet. Etter en stund skulle jeg ha meg ei spinningøkt. Jeg tenkte at jeg kom til å dø, men det gikk lett som bare det. Da konkluderte jeg med at det er oppoverbakker som gir meg best kondisjon, sier hun.
