Denne uken ble 1. mai feiret av fagbevegelsen landet rundt, og i Ålesund var det forbundslederen til El og IT Forbundet som var hovedtaler.

At fagbevegelsen fikk én organisasjon å samle seg under, hvor fagforeningene kunne stå samlet om hverandres kamper, har vært svært viktig historisk sett. I tiden før 1900-tallet var Norge i startgropa i industrialiseringen, og folk fra bygda strømmet til byene på jakt etter arbeid.

Men det var ikke bare byene som lokket; mellom 1820 og 1920 emigrerte nesten like mange nordmenn til USA, som det var innbyggere i Norge i 1801 (cirka 880.000). Det er kun Irland som emigrerte i større antall enn oss. I 1801 bodde 8,8 prosent av oss i byene, mens det i dag bor nærmere 82 prosent i byer og tettsteder, ifølge SSB.

Mange tror at demokratiet og stemmeretten til alle ble til på Eidsvoll i 1814 – det stemmer ikke! I valgene mellom 1859 og 1882 anser man andelen stemmerettskvalifiserte nordmenn til å være rundt 7,5 prosent av befolkningen(!). Det å stemme var forbeholdt de på toppen av samfunnet. Derfor var kampen om stemmerett også arbeidernes kamp, slik Marcus Thrane kjempet for, før også han emigrerte.

Frem til 1907 var det helt vanlig å avtale individuelle vilkår mellom arbeider og bedrift. En og en gikk man inn til direktøren og disponent for å forhandle.

Det kunne fort skje at du fikk sparken på dagen for å kreve høyere lønn eller for å fagorganisere deg – noe stillingsvern fantes nemlig ikke på den tiden.

De forhistoriske og individuelle avtalene ble kastet på historiens skraphaug i møte med de landsomfattende tariffavtalene som ble normalen i arbeidslivet fra 1907. Den svært skjeve maktbalansen på arbeidsplassene ble i mye større grad jevnet ut med makten til LO og fagbevegelsen som part i en avtale.

Med individuelle og såkalte «husavtaler» har man ikke en jevn maktbalanse – man er i stedet prisgitt arbeidsgiver. Kampen mot husavtalene kan således likestilles med fagbevegelsens kamp for stemmerett og bedre lønns- og arbeidsvilkår.

I dag, 125 år etter stiftelsen av LO, tester arbeidsgiverne igjen vår styrke ved å forsøke å fjerne vår kollektive makt ved å innføre husavtaler. Uten en landsomfattende tariffavtale fjernes fagforeningene som part, og maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker viskes ut. Elon Musk og Tesla er en slik arbeidsgiver, Gunnar Brattli og Heisplan er en annen.

Fagbevegelsen må kjempe sammen mot arbeidsgivere som heller ønsker husavtaler. Det er gammeldags og utprøvd. Tiden hvor arbeidstakere står med lua i hånda er for lengst forbi, tiden hvor vi står sammen er kommet for å bli.