Karsten Warholm vinner Aftenpostens Gullmedalje: «VM-gullet ga en helt spesiell rus. Jeg fikk abstinenser. Jeg ville vinne mer.»

Han vant VM-gull og erobret friidrettsverden. I en stille feiring på hotellrommet avla Karsten Warholm (21) et løfte for seg selv: Dette ville han oppleve igjen.

Karsten Warholm er vinner av Aftenpostens gullmedalje 2017. Med gullsløyfe, svart dress og pensko forserte han han hekken i vårt fotostudio i Akersgata.   Foto: Martin Slottemo Lyngstad

andreidretter

Det sies at 400 meter hekk er en av de mest vriene øvelsene å vinne mesterskapsgull i. Det er en erfaringsdistanse. Du må løpe fort og samtidig treffe på hver hekkepassering. Øvelsen er så teknisk krevende at det tar mange år å beherske den fullt ut.

Men 21 år unge Warholm manøvrerte 400 meter hekk som en mester på første forsøk. De to seirene på distansen i Diamond League (Oslo og Stockholm) var et forvarsel. VM-gullet foran 50.000 tilskuere på Olympiastadion i London var et eventyr.

Så kom prisdrysset. «Rising star» i Europa. «Rising star» i verden. Og nå kommer de nasjonale utmerkelsene.

– Jeg setter pris på alle, sier dresskledde Warholm ettertenksomt i et mørkt fotostudio i en kjeller i Akersgata, mens han studerer medaljen som viser at han har vunnet Aftenpostens gullmedalje i 2017.

– Jeg synes man skal hylle gode idrettsprestasjoner. Spesielt dem som gir noe mer enn til bare idrettsutøveren. Jeg følte det var slik i mitt tilfelle. Og det er jo det som er så fint med idrett, at det er øyeblikk som appellerer til så mange. Man blir valgt blant så mange store prestasjoner.

Karsten Warholm

Født: 28. februar 1996

Klubb: Dimna IL

Distanse: 400 meter hekk

Høyde/vekt: 186 cm/78 kg

Meritter: Verdensmester 400 meter hekk London 2017, gull U21-EM 400 meter hekk 2017, gull U18-VM mangekamp 2013, seks NM-gull senior, tre kongepokaler.

Karsten Warholm vinner dene ene prisutdelingen etter den andre og sier han setter like mye pris på alle.   Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Stille feiring på rommet

London, natt til 10. august: Det er gått noen timer siden tiden 48.35 satte en hel nasjon på hodet. Avisforsidene hjemme i Norge er gått i trykken for lengst. «Helt sykt», er overskriften i flere av dem.

Norge har fått en verdensmester i friidrett, og det er nesten ikke til å tro.

Pubene i London er stengt, men i metropolen er det nok av utesteder for å feire VM-gull. Warholm er imidlertid ikke ute og svinger beger. Som ville vært fortjent. Og kanskje naturlig for mange.

Nei, 21-åringen fra Ulsteinvik sitter ved sengekanten på rom 809 ved Grange Tower Hotell og hører London-regnet sildre utenfor. Ved siden av sitter mannen som har fulgt ham 60 timer i uken de siste årene, trener Leif Olav Alnes.

– Dette er helt sjukt, sier Warholm lavmælt og griper etter Cola-boksen.

– Ja, det er sjukt, nikker Alnes.

Så ser de på video av seiersløpet igjen. Og igjen. De leser om VM-gullet i nettavisene. Snakker om arbeidet som er lagt ned og at dette er en fortjent belønning. Om den gode følelsen de har. Om hvor merkelig alt var, at 2017 skulle bli slik. Og ikke minst: At dette ønsker de å oppleve igjen.

– Det er helt sjukt, gjentar Warholm.

– Ja, det er sjukt, nikker Alnes igjen.

Slik sitter de på rommet til det blir morgen. De småprater og ler. Men fortsatt fulle av adrenalin. Derfor tar den ferske verdensmesteren og treneren en spasertur til soluret ved Tower Hill før yrende London våkner til liv.

Stille er det også i frokostsalen på hotellet. Warholm og Alnes er de første gjestene ved 06.30-tiden.

– Jeg husker faktisk den kvelden og natten, i motsetning til hva mange andre ville ha gjort. Det var en verdig avslutning. Ja, jeg har feiret VM-gullet senere. Men der og da syntes jeg det var veldig fint å tilbringe kvelden og natten sammen med han som var mest delaktig i dette gullet. Leif er en hedersmann og dette var noe vi skulle dele, forteller Warholm.

Slik reagerte Karsten Warholm da han skjønte at VM-gullet var i boks.   Foto: Lucy Nicholson, Reuters/NTB Scanpix

Karsten Warholm og trener Leif Olav Alnes studerte målfotoet dagen etter VM-gullet på 400 meter hekk i London.   Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Ble «grådig igjen» da han våknet

Sunnmøringen ler litt når han tenker tilbake til gulldøgnet i London:

– Det var en kveld for å nyte. Men da jeg våknet dagen etterpå, var jeg grådig igjen: Jeg visste at det var flere løp. Jeg ville oppleve flere slike stunder. Jeg ville vinne igjen, sier Warholm og utdyper:

– Du blir sulten på mer. Det er en egen rus. Jeg hadde abstinenser på mer etterpå.

– Kan du beskrive en slik rus?

– Den er helt ekstraordinær. Du kjenner på en ekstrem mestringsfølelse. En «top-of-the-world-følelse». Jeg anbefaler det!

Warholm får gå relativt uforstyrret gjennom Oslo sentrum. Det er noen få som snur seg og sender lange blikk etter verdensmesteren på 400 meter hekk.

– Hverdagen er blitt litt annerledes. Og det var en del oppmerksomhet i starten. Men nå er skisesongen i gang igjen og jeg er en nobody. Det er deilig!

– Hvor mye har du forandret deg som menneske?

– Jeg er blitt mer selvbevisst, svarer Warholm.

– Det er jo så mange ting man kan gjøre. I utgangspunktet, sett fra et menneskelig perspektiv, er det så mange andre ting som frister mer enn å løpe og bli sliten. Jeg er blitt veldig selvbevisst på hva jeg ønsker i mitt «long run». Og også å feste identiteten min på andre ting enn det som handler om å løpe fort.

– Som hva da?

– At man har andre personlige kvaliteter. Det er jeg blitt bevisst på.

2017 ble et år med kun oppturer. Warholm og norsk friidrett har svevd på en sky. Men 21-åringen vet at motgangen en dag vil komme. Han er forberedt på at de kritiske spørsmålene vil komme dersom fremgangen ikke fortsetter.

– Leif har et motto jeg synes er ganske bra: «Plan for success, handle failure». Jeg har ikke tenkt så mye over at det kan komme motgang, men vet samtidig at det er dumt å ikke ta høyde for det. Hvis det skjer, så er det prisen for å ha gjort det så bra. Men det er ikke en ting jeg går rundt og frykter. Det må bare komme en dag.

– Du er 21 år, du har vunnet VM-gull foran 50.000 tilskuere, hva er det som kan toppe dette?

– Det er lite. Dette var første gangen jeg vant. Og bare det er spesielt. Men idrettsmessig, uten de følelsesmessige aspektene ved det, er det mye som kan toppe det. Jeg kan løpe fortere. Jeg kan vinne andre løp senere.

– Hva har vennene i kollektivet betydd for deg etter at du plutselig ble verdensmester?

– De lar meg ihvertfall ikke ta av. De kjenner meg veldig godt. De ser ganske enkelt forbi de greiene der. Jeg trives veldig godt i den settingen. Det handler om trygghet det også. Jeg har folk jeg trives med rundt meg hele tiden.

– Har du opplevd at vennene har behandlet deg annerledes?

– Folk blir ekstra hyggelig etterpå. Noe annet ville vært kjipt. Men idrettsprestasjoner er ferskvare. Ting lander ganske fort. Det kommer jo folk som henger seg på, men de er liksom ikke mine venner. De vennene som alltid har vært der har vært veldig bra.

– Mange som leverer store prestasjoner, opplever å bli invitert hit og dit og får venner som egentlig ikke er venner. Er det også din erfaring?

– Både og. Men jeg mener det er et kjempepluss at man møter folk når man har gjort en sånn greie. Å møte folk man ellers ikke ville møtt, det er faktisk en berikelse. Jeg er ikke så veldig fan av å henge sammen med folk bare for å være hipp og bli sett. Men jeg setter pris på å møte folk i andre situasjoner. Fordi det er ekstremt mange inspirerende folk der ute. Man får tilbud om å være med på mye rart, som er veldig smigrende, men «nei» blir et veldig viktig ord for meg.

– Jeg er blitt mer selvbevisst, sier Karsten Warholm om tiden etter VM-gullet på 400 meter hekk.   Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Mental kamp inn mot NM

Warholm var utkjørt etter VM-suksessen. Å fullføre sesongen ble en mental kamp. Han ble nummer to og satte norsk rekord i Diamond League-avslutningen i Zürich. Og han leverte tre sterke løp i NM i Sandnes noen dager senere, som gjorde at han vant kongepokalen.

– Men jeg var drittlei. Jeg hadde gjort mitt. Samtidig ville det vært dumt å avslutte med et dårlig NM.

På slutten av sesongen smalt det mellom Warholm og Henrik Ingebrigtsen, som på VMs siste dag rangerte broren Filips VM-bronse på 1500 meter høyere enn Warholms gull på 400 meter hekk.

På NMs siste dag antydet Henrik Ingebrigtsen at lillebror Jakob fortjente kongepokalen mer enn Warholm.

Da tente kongepokalvinner Warholm til og dro journalistene med bort til storebror Ingebrigtsen. Warholm erkjenner i dag at det var «kleint» og at han ikke burde gjort det.

– Jeg blir veldig sjelden forbannet, men jeg tenkte at man skal ikke lære faren sin å pisse. Det følte jeg for å vise.

– Du ble også provosert over Henrik Ingebrigtsens uttalelse om at Filips VM-bronse var større enn ditt gull?

– Jeg var ikke sur, da. Det eneste jeg sa, var at jeg ikke kunne tenkt meg å bytte gull med en bronse. Og det tror jeg de fleste er enige med meg i. Hvis du spør en unge om han vil ha 1 eller 10 is, sier han selvfølgelig 10 is. Det sier seg selv. Jeg syntes ikke det var så mye å forsvare. Men når noen har lyst å ta fra meg noe jeg mener jeg fortjener, biter det litt mer på.

Warholm sier han er ferdig med saken og at han ikke har noen problemer med Henrik Ingebrigtsen.

– Vi to er født til å være ulike. Men gjensidig respekt på arbeid er noe vi må jobbe for.

– Det er noen ulikheter mellom Team Warholm og Team Ingebrigtsen?

– Ja, det er enorme forskjeller på de to teamene. Fellesnevneren er at begge gjør «world-class» arbeid. Og så har vi forskjellige måter å være på. Begge måter fungerer for hver enkelt. Det er jo sånn individuell idrett er. Det er forskjellige veier til målet. Vår vei har fungert ganske bra.

– Jeg er giret på å vise at alt ikke var et blaff, sier Karsten Warholm.   Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Hønsegård i hagen

Nordberg i juli: Warholm har rett i det, at veien har fungert bra. Og at det er forskjellige veier til målet.

21-åringen er ikke en klassisk A4-utøver. Han er noe utradisjonell.

I oppladningen til friidretts-VM fikk han og en rastløs kompis i kollektivet på Nordberg i Oslo en lys idé. De kjedet seg, måtte finne noe å fylle fritiden med, og tenkte at plenen utenfor kollektivet burde utnyttes bedre:

– Hva om vi kjøper noen kyllinger som kan bli til høner om noen måneder?

De kjøpte tre små kyllinger og logget seg på finn.no for å finne et billig hønsehus.

– Men de kostet 2000–3000 kroner og vi bestemte oss for å snekre et selv. Vi endte opp med å kjøpe materiale for 2500 kroner. Det ble like dyrt og det ser ikke ut!

Nå er kyllingene blitt til høner. De lager et voldsomt til liv. Warholm venter fortsatt på at de første eggene skal komme.

– Men jeg kommer nok aldri til å skaffe meg høner igjen, erkjenner 21åringen som har Bislett Games, Diamond League og EM i Berlin som de store målene i 2018.

Vil ikke skifte distanse nå

Han er allerede godt i gang med sesongforberedelsene og mener selv at ting er i rute.

– Når får vi se deg løpe en annen distanse enn 400 meter hekk internasjonalt?

– Om jeg visste det, ville jeg nok ikke sagt det. Da skal det komme som en overraskelse. Men fallhøyden er ganske stor. Det har vi sett når noen har tatt seg en pause for å prøve en annen øvelse. Å klare å flytte toppnivået fra en øvelse til toppnivå i en annen øvelse, er veldig vanskelig. Sjansen er stor for at jeg en dag vil prøve. Men hva og hvordan kan jeg ikke planlegge nå. Da må motivasjonen for det jeg driver med nå være borte. Og det er den ikke.

– Hva er det som trigger frem motivasjonen din hver dag?

– Jeg er giret på å vise at alt ikke var et blaff. Mest sannsynlig løper jeg fortere neste år. Men det er ikke gitt hva de andre gjør. Det er spenningsmomentet her. Personlig skal jeg jobbe hardt for å flytte nivået. Det motiverer meg.

– Toppidrett handler mye om motivasjon. Før VM-finalen på 400 meter hekk ville ikke trener Alnes la deg se siste episode av «Hostages» før du hadde vunnet VM-gull?

– Han ville at siste episode skulle være en gulrot om jeg vant. Det er hyggeligere å snakke om det enn for eksempel prispenger. Det fungerte ganske bra. Jeg vant gull, jeg fikk se siste episode, men jeg sovnet.

– Men du har sett den nå?

– Nei, vi begynte på en annen serie. Lonesome Dowe med gamle Robert Duvall. Skikkelig dårlig, men Leif syntes den var kjempebra. Han sverger fortsatt til DVD’er og handler når det er salg. Av og til ser vi sesong 1 i en serie, men så går vi rett over på sesong 3 fordi den var på salg. Ha-ha!

– Hva er det som rører deg?

– Veldig lite. Jeg prøver å holde tårene tilbake.

– Det kom noen tårer i London?

– Nei, det var bare regn.

– Vi var flere som skrev at du felte noen tårer?

– Det var bom! For det var regn. Og den historien kommer jeg til å være «stick to». Det var faktisk regn, du må tro meg på det.