Warholm om Bislett-publikumet: «Det er et trykkende brøl. Du hører ingenting, kun noen pipelyder.»

I dette intervjuet snakker Karsten Warholm (23) om Bislett-brølet, verdensrekorden, Samba-forfallet og egen kynisme.

Karsten Warholm har fått en kanonstart på sesongen. Nå skal han vise seg frem for hjemmepublikum på Bislett.   Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

andreidretter

23-åringen gjorde sitt livs beste løp da han utklasset konkurrentene under sesongstarten på 400 meter hekk i Stockholm for to uker siden.

Torsdag er det Diamond League i Oslo. Og nå er Karsten Warholm klar for Bislett-brølet som «piper i ørene».

– Hva gjør en sånn start med en toppidrettsutøver?

– Det hjelper veldig. Det var nydelig å få lagt inn en sånn prestasjon. Det var mye vintertrening som skulle ut. Prestasjonen gjorde godt for selvtilliten, som er en undervurdert greie. Man får ankret troen på arbeidet som er gjort, nå blir det festet til et resultat.

– Hva er forskjellen på Karsten Warholm denne sesongstarten og tidligere sesongstarter?

– Det er litt både og. Jeg vil tørre å påstå at jeg har turt å være mer kynisk. Jeg liker å være en person som gjør alle til lags, men etter hvert som en blir eldre skjønner en mer og mer. Prestasjonsmessig har jeg klart å senke skuldrene, jeg har klart «å dure på», og det er det beste man kan gjøre. Men jeg har med meg grunnverdiene, jeg vil aldri bli hensynsløs.

– På hvilken måte er du kynisk?

– Jeg er kynisk overfor meg selv. Jeg håper og tror at jeg fortsatt er et raust menneske og en omgjengelig type. Men overfor meg selv er jeg blitt mer kynisk. Jeg bruker mye mer tid i sofaen, jeg trener hardere, jeg spiser bedre, jeg har lagt opp dagene mer som om at dette er et fulltidsyrke. Når man prioriterer så hardt, sitter man også igjen med følelsen av at det er fortjent (prestasjonen). Men det er ikke et offer. Det er mitt eget valg.

– Har det gått ut over noe?

– Nei, egentlig ikke. Jeg føler meg mer tilfreds enn på lenge. Jeg er kanskje blitt bedre til å holde fokus på den «greia» jeg driver med, i stedet for å holde tritt på alt mulig. Jeg er blitt mer voksen på det.

– Er du blitt et mer «nei-menneske»?

– Jeg har prøvd ... Jeg liker egentlig ikke å si nei, jeg liker å tenke at jeg alltid skal få til alt. Nei er et ord jeg ikke bruker ofte, men hvis det blir litt for rett på sak, kan det bli nei.

Karsten Warholm i Oslo Rådhus i forkant av Bislett Games.  Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

– Hvordan har du ladet opp til Bislett?

– Ved å slappe av og gjøre den treningen som skal til. Jeg fikk en bra utblåsning i Stockholm, jeg hadde et par harde treninger uken etter, og etter det har jeg latt overskuddet komme. Den tunge jobben er gjort tidligere.

– Hva betyr et fullsatt Bislett for deg?

– Det har vært en enormt stor opplevelse, både i fjor og da jeg etablerte meg i 2017. Det hylet som var der gjennom 400 meter, det er sånn at jeg ikke klarer å høre meg selv.

– Det hylet må du nesten beskrive.

– Det er vanskelig, fordi det vil høres ut som en klisjé, at det bare er noe man må oppleve for å skjønne. Men det er et trykkende brøl. Du hører ingenting, kun noen pipelyder. Jubelbruset trykker intenst, samtidig som adrenalinnivået er skyhøyt. Alle sanser blir forsterket. For å prestere, er det ingenting som er bedre enn den backingen der.

– Hva betyr Bislett for deg personlig?

– Jeg har vært med noen ganger. Første gangen jeg møtte verdenseliten for fire-fem år siden, var en gedigen «wake-up-call». Jeg kom rett fra videregående, hadde vunnet mye i UM, medaljer i NM, jeg følte meg som «on top of the world». Men så løp alle fra meg i første sving. Det er kanskje en realitetssjekk en må ha.

– Husker du første gangen du tok på deg piggskoene på tartandekket på Bislett?

– Jeg var veldig liten, kun 11 år. Det var noe som het Norway Games. Jeg hadde vært litt bråkete på skolen på den tiden, jeg tok litt lett på ting. Men min mor sa at jeg skulle få løpe på Bislett hvis jeg tok meg sammen. Det å løpe der var mitt største ønske. Med den gulroten tok jeg meg sammen. Jeg fikk reise til Oslo, jeg hoppet lengde og løp 60 meter. Men jeg husker ikke om jeg ble nummer én, to eller tre.

– Nå skal du møte Kyron McMaster som har slått deg i to Diamond League-finaler?

– Det stemmer! Han slo meg med to hundredeler i fjor og litt mer året før. McMaster er en atlet som jeg gleder å måle meg mot. Mange snakket om at det var dumt at (Abderrahman) Samba ikke kommer. Men i Diamond League-sammenheng har jeg konkurrert mye mot McMaster og har noen annenplasser.

– Hvordan reagerte du da verdensener Samba ikke skulle komme?

– Først ble jeg skuffet. Men hvor lenge skulle jeg gnage på det? Jeg måtte omstille meg. Uansett ville det stått mellom tre-fire karer. Selv om Samba hadde vært på Bislett, ville McMaster vært i det samme bildet.

– Rai Benjamin sa på en pressekonferanse i Roma at du var en av tre som kunne ta verdensrekorden på 400 meter hekk før VM?

– Jeg har fått med meg at han sa det. Jeg tar det som en hedersbetegnelse. Samtidig er ikke amerikanere kjent for å bruke små ord. Det er styrken deres også, de tørr å drømme, de tørr å håpe. Det gjør jeg også, men jeg er litt på Leif (Olav Alnes) sitt lag som sier «godt gjort er bedre enn godt sagt», som er vårt mantra. Men det er veldig fint å være i det selskapet. Det ville jeg kanskje vært uansett om han sa det eller ikke. Jeg er på skuddhold.

– På Det internasjonale friidrettsforbundets siste verdensranking er du topp 10 i verden uansett øvelse?

– Jeg så den i fjor, da tror jeg at jeg var nummer 11. Jeg kan litt for lite om rankingsystemet til IAAF, men det er en blanding av stevnestatus og resultater. Det er litt stas å være på en sånn liste hvor alle utøvere er samlet under samme paraply. Men så kan man stille spørsmål om det er mulig å sammenligne utøvere i forskjellige øvelser på en sånn måte. Man kan aldri spørre Gud om fasit.

– Du droppet pressetreffet før Bislett Games og virker mer skjermet i år enn i fjor. Hvorfor?

– I fjor kjørte jeg hele greia, der jeg stilte opp på alt mulig. Det var enormt slitsomt, det svidde i hodet mitt. Pressetreffet i fjor tok mye energi, da jeg kom hjem sa jeg til meg selv: «Nå er jeg sliten». Til syvende og sist er det én ting som teller: Jeg er på Bislett for å levere på banen. Jeg får dårlig samvittighet når jeg velger bort ting, men jeg tror også mange skjønner at jeg legger mest mulig til rette for å levere. Jeg inngikk også et kompromiss med Steinar Hoen (Bislett-general). Jeg droppet pressetreffet mot å stille på jordbærpartyet og barnas Bislett-dag søndag. Jeg skal gi tilbake der. Jeg venter til etter løpet med å samle «likes»!