STÅR FORAN EN TØFF TEST: Manchester City-manager Manuel Pellegrini.

STÅR FORAN EN TØFF TEST: Manchester City-manager Manuel Pellegrini. Foto: NTB SCANPIX

Eksamen artium...

... for den lyseblå delen av Manchester.

MØTER MANCHESTER CITY: Bayern München-manager Josep Guardiola.

MØTER MANCHESTER CITY: Bayern München-manager Josep Guardiola. Foto: NTB SCANPIX

BLOGG: Mens Pep Guardiola og Bayern München har fullt fokus på å bli den første klubben som forsvarer tittelen i Champions League, har Manchester City en annen tilnærming til turneringen. De skal bevise at de enorme pengeinvesteringene omsidermaterialiserer seg i Champions League.

Bruker man milliarder av kroner på spilleroverganger, og betaler fyrstelige lønninger til noen av bransjens beste spillere, har man selvsagt lov til å forvente resultater også. Manchester City har kjøpt så mange etablerte toppspillere, sammen med dem de har fra før, at argumentet om å gi laget tid, bør falle på sin egen urimelighet. Denne sesongen bør gi topp resultater, på alle fronter.

Manchester City mot Bayern München er for meg kampenes kamp denne runden. Eller kjempenes kamp. Det er så mange dyktige fotballspillere involvert, så stjernespekket, at kampen kommer til å bli et fyrverkeri. Det er to lag som er bedre offensivt enn defensivt og hjemmelaget vil gjøre maksimalt for å vinne den. Faktisk har denne kampen potensiale til å bli hele gruppespillets snakkis. Både denne, og returkampen.

Forskjellen på City denne sesongen er mer fart, og mer å spille på offensivt enn hovmesteren David Silva. No Silva no fun har vært gjeldende til nå, men spillere som Jovetic, Navas, Fernandinho og Negredo tilfører alt de i fjor manglet av kreative alternativer. Forventningspresset er større enn stort, men klubben har nå spillere til å håndtere dem.

Jose Mourinho startet tidligere i høst en såkalt "mind games" mot City hvor han sa; de har kjøpt spillere for suksess. De er i riktig alder, ferdig utviklet vare og slike spillere trenger ikke tid for å prestere i en ny klubb. Og Mourinho har helt rett.

Manchester City har — som onsdagens motstander Bayern München - en formidabel bredde i spillertroppen sin. Skulle supporterne ønske seg én ny spiller ville han vært midtstopper. Kompany sammen med talentfulle Nastasic er et godt par, i Europa er jeg usikker på Kompany sammen Lescott. De er gode når de får en targetman å bryne seg på, som i mindre taktiske Premier League, men sliter mot hurtige og kontringsterke lag, som bruker rommet foran stopperne med taktisk klokhet. Jeg husker fortsatt godt hvor kjørt de Manchester City ble mot Borussia Dortmund og mot Ajax, som i Cruyffs ånd spilte uten spiss, og hvor Christian Eriksen og Siem de Jong kom rettvendt mot dem fra en offensiv midtbaneposisjon.

Jeg hadde gleden av å kommentere disse to lagene i oppkjøringen til sesongen. I finalen i Audi Cup. Da vant Bayern München. Det tror jeg ikke de makter i Manchester. Til det er hjemmelaget for godt denne sesongen. Det er enorme forventninger til kampen, nesten på 'finalenivå', og begge lagene har et skyhøyt maksnivå. Det laget som makter å ta ut alt i flomlyset onsdagskvelden vinner kampen. For meg lukter det uavgjort, men ikke en målløs uavgjort. Dette er to lag som har angrepsfotball i genene, og som er skapt for å angripe med ballen i laget. Begge lagene har et enormt potensiale i overgangsspillet og det kan være en slik offensiv overgang, etter et brudd, som avgjør kampen.

"Prosjekt" Pep Guardiola, i en ny klubb og et nytt land, begynner å finne sin form. Flere pasninger ja, men teknisk gode spillerne adopterer denne spillestilen. Det hanglet litt avgårde innledningsvis, men de siste kampene viser at fremgangen synliggjøres. Jeg tror det er viktig at Guardiola gjør noe nytt, for å vekke spillerne, som i følge sportsdirektøren Mattias Sammer ikke tillates å hvile på laurbærene fra i fjor. Loven om suksessmetning kan være nådeløs og ta alle og enhver.

Jeg kjenner at forventningene til kampen forsterkes bare av å skrive om den. Den kommer til å holde et høyt teknisk og taktisk nivå, men vil kanskje avgjøres på mental styrke. Der var Bayern München det beste europeiske laget i fjor. De spilte så ubekymret, med en så stor trygghet at motstanderne ble satt ut av overskuddet, energien og tryggheten. Sammen alle lagets kvaliteter selvsagt. Alt henger sammen.

Manchester City skal vokte seg vel - som i fjor - for å spille for ambisiøst på midtbanen. Ballbrudd og ballmist mot kontringssterke Bayern Munchen er oftere baklengsmål enn mot andre lag.

Jeg gleder meg stort, men først er det fly til Manchester, tog til Glasgow og Celtic mot Barcelona. De tapre skottene - vel, det er ikke så mange av dem på laget, skotter altså - klarte på sensasjonelt vis, å beseire storfavoritten forrige sesong, men de klarer det ikke denne tirsdagskvelden. Forskjellene mellom liten og stor bare øker, og blir større for hver eneste sesong. Måltyven Gary Hooper - med 82 mål på 3 sesonger for klubben - er borte og det samme er den eminente midtbanespilleren Victor Wanyama. To store hull som ikke lar seg fylle med Celtics budsjett.

Men moro blir det på Celtic Park, synge og lage stemning kan skottene, bedre enn de fleste, men å parkere to busser foran egen 16- meter, blir ikke nok denne gangen. Til det er Messi og Barcelona for gode. Og revansjesugne.

Jeg håper jeg tar feil. Forutsigbarhet er ikke noe vi ønsker oss noe mer av. Tvert om. Uforutsigbarhet er velkomment. I lange baner.

Uforutsigbart er utfallet av Manchester City v Bayern München. Jeg tror det er viktig(st) å ikke tape, for begge lagene, men det betyr ikke at de ikke vil gjøre alt for å vinne den. Selvsagt vil de det.

Respekt, også bak tastaturet. Som betyr å ta ballen, ikke mannen.