Vi kan ikke forvente et RBK-lag med trøndere

KOMMENTAR: Skal Rosenborg komme tilbake til Champions League, er det ren bonus om klubben har lokale spillere på førstelaget, mener Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.

SVUNNEN TID: Rosenborg stilte med ni trøndere fra start da AC Milan ble slått i Champions League i 1996. Øverst fra venstre Jon Olav Hjelde, Bjørn Tore Kvarme, Erik Hoftun, Trond Egil Soltvedt, Steffen Iversen og Bent Skammelsrud. Nederst fra venstre Harald Martin Brattbakk, Ståle Stensaas, Jørn Jamtfall, Vegard Heggem og Roar Strand. Sist høst spilte RBK for første gang en kamp med null midtnorske spillere fra start. Foto: NTN SCANPIX.   Foto: NTB SCANPIX

fotball

Diskusjonen har pågått siden Nils Arne Eggens dager på slutten av 1990-tallet. Den fortsatte etter at han gikk av i 2002, og den pågår fortsatt. RBK-fansen vil så gjerne ha lokale spillere, naturligvis vil de det, på samme måte som de aller fleste fotballsupportere rundt om i verden.

Det var helt fantastisk da Rosenborg slo AC Milan i 1996 med ni trøndere i startoppstillingen. Og det var eventyrlig da Fredrik Winsnes hamret inn 3-0-målet mot Borussia Dortmund tre år senere.

Fortsatt er det noe spesielt når en lokal unggutt får plass på RBK-laget. Det har vært mange av dem de siste årene. Per Ciljan Skjelbred, Alexander Tettey, Markus Henriksen, Jonas Svensson og Fredrik Midtsjø er noen, og felles for dem alle er at de har tatt steget videre til utlandet.

To av dem som aldri ble værende på Lerkendal lenge nok til å etablere seg på A-laget var Dennis Johnsen, 19-åringen fra Tiller som allerede har debutert for Ajax, og Alexander Sørloth. Sistnevnte ble leid ut til Bodø/Glimt før han dro videre til Nederland og Groningen. Frem til nå har han spilt i danske Midtjylland.

Sørloth var onsdag på plass i London for å lande en avtale med Premier League-klubben Crystal Palace. Overgangssummen er på over 100 millioner kroner, og da kommer naturligvis kritikerne: Burde ikke Rosenborg ha beholdt Sørloth frem til nå og dermed håvet inn pengene?

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.  Foto: HÅVARD HAUGSETH JENSEN

Med dagens fakta på bordet er svaret selvsagt ja. Jeg mener imidlertid det blir for enkelt og i for stor grad preget av etterpåklokskap.

Så sent som på sensommeren i fjor var det lite som tilsa at Sørloth allerede nå skulle bli klar for en Premier League-klubb. Da Rosenborg spilte europacupkamp mot Ajax i Amsterdam i midten av august, var klubben samtidig i forhandlinger med AZ Alkmaar om en overgang for Fredrik Midtsjø. Sørloth hadde frem til sommeren spilt for Groningen. Slik jeg forstår det fikk RBK-ledelsen i forbindelse med overgangen beskjed av Alkmaar om at Sørloth ikke hadde lykkes i nederlandsk fotball.

Den episoden viser hvor raskt ting kan snu og hvor vanskelig det er å forutse hvem som blir stjerner.

Omtrent samtidig som Midtsjø ble solgt, stilte Rosenborg for første gang en startellever uten en eneste trønder på laget. Det skapte naturlig nok diskusjon.

Rosenborgs overordnede målsetting er spill i Europa hvert år. Skal vi ta dem på alvor, kan vi ikke kreve x antall trønderske spillere på laget. Vi må godta at klubben ser over hele verden etter nye talenter. Det vi kan kreve er at RBK bruker en stor del av sine ressurser og satser hardt på å få frem lokale spillere, for å legge best mulig til rette for at trønderske unggutter kan slå til.

TRØNDERSK JUBEL: Fredrik Winsnes feirer etter å ha satt inn 3–0-målet mot Borussia Dortmund i 1999.  Foto: NTB SCANPIX

Den suksessrike klubblederen Daniel Kindberg i Östersund svarte slik da han i fjor høst ble spurt om hvor viktig det var for klubben å ha lokale spillere: – Helt uviktig fra et fotballperspektiv, helt uviktig for å tjene penger og helt uviktig for kjærligheten til laget. Derimot er det for oss som fotballmennesker det aller artigste om vi kan fostre opp egne spillere som kan spille her.

Min holdning til det spørsmålet er ikke veldig ulik.

Östersund er blant de største sensasjonene i europeisk fotball og spiller i februar 16-delsfinale mot Arsenal i Europaligaen. Spillerlogistikk, kjøp og salg av spillere, er en av suksessfaktorene. Samtidig tror jeg det er enklere å forsvare en slik tankegang mens laget vinner kamper. Kommer motgangen, blir kritikken og motstanden sterkere for et lag uten lokal tilknytning.

Hvis Rosenborg tenker for snevert og kun ser innenfor egen landsdel og egne landegrenser, vil det gå utover kvaliteten på laget. Om det er bosniske Besim Serbecic, danske Malte Amundsen eller en trøndersk unggutt som blir videresolgt for 100 millioner kroner, er uviktig. Hvis potensialet i en dansk 18-åring er større enn i en 18-åring fra Byåsen, kan det forsvares at Rosenborg handler dansk.

Parallelt med satsingen på eget akademi må RBK se utover egne landegrenser om de skal henge med på den karusellen internasjonal fotball er blitt, hvor spillerlogistikk er en stadig viktigere suksessfaktor.

Hovedårsaken til utviklingen er Bosman-dommen fra 1995, som flyttet makten over fra klubbene til spillerne selv. Den satte fart i den markedsstyrte utviklingen vi nå ser resultatet av. Storklubbene kommer tidlig på banen og snappet eksempelvis Dennis Johnsen lenge før han var blitt stjerne i Norge.

Denne utviklingen har økt og det vil bare fortsette.

DRO TIDLIG UT: Alexander Sørloth er på plass i London for å lande en avtale med Crystal Palace. Sørloth klarte aldri å spille seg til fast plass i Rosenborg.  Foto: NTB SCANPIX

Lykkes Rosenborg med sitt akademi, er ingenting bedre enn et RBK med en stor andel lokale spillere. Men trolig er den tiden forbi.

Om Rosenborg hadde hatt topplassering i den hjemlige serien som målsetting, og bare det, kunne vi ha forventet en startoppstilling med lokale spillere og dermed høyere andel av trøndere i troppen. Med en slik filosofi er sjansen større for at trøndere som Sørloth ville ha blitt værende lenger i klubben. Men i den store sammenheng hadde laget blitt svekket.

Rosenborg sikter høyere, og derfor kan vi heller ikke regne med et lag som går ut på banen hvor ni av elleve kommer fra Midt-Norge. Salget av stortalentet John Hou Sæter til Stabæk er et relativt ferskt eksempel på hvordan situasjonen er. Han klarte aldri å spille seg til fast plass på RBK.

Litt trist, men så kynisk er fotballverdenen. Det må både RBK og fansen forholde seg til.