«Kvinnetrener i Eliteserien er utenkelig»

KOMMENTAR: Det er synd, men sant: Å se for seg en kvinnelig trener i Eliteserien er umulig. Foreløpig.

UMULIG: Ane Dahl Torp spiller den kvinnelige hovedtreneren Helena Mikkelsen i NRK-serien «Heimebane». I virkeligheten har norsk fotball en lang vei å gå før det går an å se for seg en kvinnelig eliteserietrener i fotball.  Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

idrettspolitikk

Vi har kvinnelig statsminister, utenriksminister, finansminister og kvinnelig idrettsminister. Det finnes kvinnelige politisjefer og generaler i Forsvaret.

Likevel er det ingen kvinner som trener et herrelag i fotball i våre tre øverste divisjoner. Det nærmeste vi kommer?

Eline Torneus i 3. divisjonsklubben Skjervøy.

Det er ikke mange flere i de lavere divisjonene, heller.

Det er nettopp derfor jeg ble litt paff av den første episoden av NRK-serien «Heimebane», hvor Ane Dahl Torp gestalter Helena Mikkelsen:

Det ble som science fiction: Helt urealistisk.

Det er jo ikke bra. Det finnes ikke et eneste argument for at det skal være nettopp science fiction, eller en eneste gyldig innsigelse mot at en kvinne skal kunne ta over Brann eller Lillestrøm. Hvorfor skal ikke det kunne skje?

For å svare på det, må vi ta et ubehagelig oppgjør med en sport som er flott og som gir mye glede til svært mange mennesker i dette landet. Fotball er fortsatt en mannesport også her til lands. Det er en idrett av menn, med menn og dessverre også for menn. Eliteserien får all oppmerksomhet, Toppserien er i skyggen. Forskjellsbehandlingen er gjennomgripende på alle nivåer. Ressursene pøses inn i herrefotballen, mens kvinner og jenter neglisjeres.

Fotballen er ikke likestilt. Langt ifra.

Anders Pamer - kommentator i Bergens Tidende.  Foto: Jan M. Lillebø

Det gjør ikke saken bedre at fotballen har en lang og stygg historie med annen form for diskriminering. Rasisme. Homohets. Nasjonalisme. Religiøs trakassering. Her har norsk fotball kommet lenger enn i mange andre land. Fortsatt er ikke utviklingen kommet langt nok.

Det beste vi kan si er altså at mangel på likestilling ikke er fotballens eneste problem.

Men om vi skal holde oss til det aktualiserte temaet med kvinnelige topptrenere, er det et langt lerret å bleke. All holdningsendring tar tid. I så måte er NRK-serien, urealistisk eller ei, glimrende som brøytebil. Den kan faktisk bidra til å åpne øyne. Mange av holdningene er ubevisste. Fordommene er grunnløse. Vi skal ikke veldig mange år tilbake til en tid der kvinnelige soldater var utenkelig, og kvinnelige offiserer en ren utopi. Det mannsdominerte Forsvaret har tatt seg selv i nakken.

Hvorfor skal det ikke kunne skje innenfor fotballen?

Svaret er at det kan skje. Men det vil dessverre ta tid. For mannssjåvinismen stikker dypt i fotballen, og vedkommende fotballeder som til slutt våger å ansette en kvinne, må være modig. Det samme må den kvinnelige treneren være. Hun kommer til å bli møtt med skepsis.

Kanskje vil ikke skepsisen bli uttalt, men stol på meg: Denne kvinnen kan belage seg på å jobbe i motbakke. På dette feltet er ikke «Heimebane» lenger urealistisk.

Så ille stilt er det faktisk.

For både i klubbenes ledelse, blant supportere og blant spillere lever fordommer og ubevisste oppfatninger videre. Det er ikke alltid uttalt – heldigvis skal du nå være passe sosialt asfaltert for å slenge offentlig dritt om kvinnefotball. Men fordommene lever i aller beste velgående.

De har ikke blitt utfordret før Helena Mikkelsen kom i TV-ruten. Det var på tide.