Argentina-spillerne jubler. Laget er klare for semifinale, men Roar Stokke har ikke latt seg imponere av spillet deres på veien mot Maracanã.

Argentina-spillerne jubler. Laget er klare for semifinale, men Roar Stokke har ikke latt seg imponere av spillet deres på veien mot Maracanã. Foto: AP

- Dette er langt fra tidenes beste VM

Altfor mange lag har skuffet i dette mesterskapet, og altfor mange profiler mangler, skriver Roar Stokke.

Jeg hører det gjengitt til det kjedsommelige: At VM i «fotballens hjemland», Brasil, er tidenes VM.

Dette er tidenes dyreste VM, målt i kostnader. Og på grunn av all dritten som ble avslørt på forhånd, er dette VM det mest omdiskuterte. Men det beste, målt i kvalitet, langt ifra. Flere spennende og underholdende kamper, ja, men annet skulle da også bare mangle.

Roar Stokke blogger om VM.

Roar Stokke blogger om VM. Foto: NTB scanpix

Å måle kvalitet opp mot hverandre, med fire års mellomrom, er en krevende øvelse, sannsynligvis er det helt umulig. Og stemningen på tribunen var sikkert like stor både i Tyskland i 2006 og Sør-Afrika i 2010. Selv om nasjonalsangen aldri har vært sunget med større innlevelse enn under Brasils kamper, så endrer det ikke på min påstand.

Costa Rica ikke et kvalitetsstempel

Skal man måle og rangere dette VM i fotballkvalitet, så ville ikke Costa Rica kommet til en kvartfinale. Min påstand er at laget ikke ville kommet så langt i de to foregående mesterskapene. Costa Rica, med «brorparten» av spillerne med bakgrunn fra små klubber i Skandinavia, ville røket ut i gruppespillet i de to siste mesterskapene. Man må kunne skille mellom snørr og bart, morsomt var det, sjarmerende også, men ikke noe kvalitetsstempel. Langt ifra.

Costa Rica kan stå som et bilde på min påstand, de ydmyket stolte fotballnasjoner som Uruguay, Italia og England og vant gruppe D. Og landets prestasjon ble til dels fulgt av andre søramerikanske lag, som har fordelen av å spille på sitt eget kontinent.

Profiler mangler

Altfor mange lag har skuffet i dette mesterskapet, og altfor mange profiler mangler, til å snakke om tidenes mesterskap. Vertsnasjonen Brasil ble båret frem til en semifinale av Neymar og publikum, men imponerte gjorde de sjelden.

Argentina og Messi gnistrer ikke annet enn i noen få nanosekunder, men det har til nå har vært nok.

Spania, turneringens store taper, laget som har begeistret oss i tre mesterskap, var fryktelige slitne, svake og umotiverte.

Italia er for tiden ikke bedre, Belgia hadde jeg forventet mer av, Russland likeså, det samme med Japan og Kroatia.

Og England har i beste fall et lag som kan vise tenner i 2018. Laget som kommer fra det som defineres som balløya, har aldri innfridd de engelske og norske forventningene av én enkel grunn: De er ikke gode nok. Hverken ferdighetsmessig eller taktiske.

Louis Van Gaal har — på grunn av skaden til Romas midtbanestjerne Kevin Strootman - endret sin tilnærming til fotballen og blitt en pragmatiker. Som betyr at han gjør alt han kan for å vinne. Og han går på akkord med sin egen identitet gjennom flere tiår. For alle oss som har latt oss begeistre av Nederlands filosofi i 40 år, dette er ikke det Nederland som undertegnede har latt seg sjarmere av i flere tiår. Selv om Arjen Robben og kontringsfotballen av og til gnistrer.

Mesterskapets gigant

På plussiden: Tyskland står - ikke overraskende - frem som mesterskapets gigant. De spiller med en suverenitet ingen andre matcher. Bredden i troppen er imponerende, og da vet vi også at to av de største profilene, Marco Reus og Ilkay Gündogan, er skadet. Og bak de etablerte stjernene står unge fremadstormende talenter i kø.

Stammen i laget er fra Bayern München, og sett i ettertid var det nok en fordel at Bayern vant seriegullet tidlig, fikk en formsvikt som Real Madrid utnyttet maksimalt i Champions League, men som formessig passet Tyskland perfekt. Spillere som Neuer, Kroos, Boateng, Schweinsteiger, Hummels, Lahm og Müller sprudler med friske bein. Og på innbytterbenken er det spillere som kunne nådd langt med et eget lag i VM.

Og de sprudler nok frem til et fortjent VM-gull. Om da ikke Messi har en joker til i ermet.

Mange helter er slitne under dette mesterskapet, best synliggjort av Cristiano Ronaldo. Portugiseren har storspilt i viktige fotballkamper i flere sesonger på rad, og han kronet siste sesongen med å vinne La Decima , det tiende trofeet i Champions League, med Real Madrid.

Cristiano Ronaldo får stå som et bilde på min påstand om at dette ikke er tidenes VM. Et VM er ikke like stort for mange av toppspillerne som før, de spiller toppkamper for toppklubber hele året. Og mange er både fysisk og ikke minst mentalt slitne.

Det tror jeg Tyskland vil utnytte på best mulig måte, uansett hvem den andre finalisten måtte bli.

Formsvikten Bayern München hadde på slutten av sesongen, passet nok Joachim Löw perfekt.

Sportslig hilsen Roar