I sitt svar (28/2) på kritikken min av Jugendstilsenteret (19/2) bekrefter direktør Gro Kraft det inntrykket jeg har, nemlig at senteret de siste årene har kommet på villspor.

Kraft innrømmer at Jugendstilsenteret ikke driver slik som før eller slik det en gang ble tenkt. Hun skriver: «Vi gjør ting annerledes. Både fordi vi må, fordi kravene til oss har endret seg, og fordi vi tror det er til det beste for utviklingen av kunstmuseet, av hensyn til publikum og for andre spennende brukere».

Kraft vil nå se målrettet fremover for å fornye, forbedre og fordype kunnskapen kunstmuseet skal formidle. Dette er tomme fraser tatt i betraktning at hun har fokus på andre ting enn det som er formålet med senteret.

Kraft fremholder hvor opptatt man i Kulturkvartalet er av besøkstall, at man i fjor bl.a. satset på konserter, performancer, seniorer, babyomvisninger og aktiviteter for barn, samt at museumsbutikken og -kafeen ble rustet opp.

Det dreier seg her om kulturelle øyeblikksbilder med liten relevans for intensjonen med senteret, som er nedfelt i formålsparagrafen. Her står nemlig følgende: «Jugendstilsenteret har det nasjonale ansvaret for å ta vare på og styrke bevisstheten og forståelsen for Art Noveau/ Jugendstilarkitekturen, i bygd miljø og interiør, som kunstnerisk opplevelse, historisk fenomen og del av et internasjonalt estetisk program, både regionalt, nasjonalt og internasjonalt».

Forskningssenter

Jeg har fremholdt at forskningen må ligge i bunn for drifta av Jugendstilsenteret. Derfra springer vellykket formidling og utstillinger fram.

At Fürstarkivet ble ryddet opp i er flott, men i den store sammenhengen er dette en dråpe i havet av alle arbeidsoppgavene som venter.

At Jugendstilsenteret i 2016 skal ha satt i gang en forskningsplan for institusjonen, bl.a. ved å skulle bidra til andres forskning og oppfordret til etterutdanning av allerede ansatte høres positivt ut. Men hva hjelper vel det når fokus ved senteret tydeligvis ikke skal endres.

Ut fra formålsparagrafen er det naturlig at Jugendstilsenteret organiseres som et forskningssenter som arbeider uavhengig av spekulative mål om å nå ut til forskjellige typer av publikum.

Sentrale arbeidsoppgaver er etter mitt skjønn: utgivelse av en skriftserie for publisering av forskningsresultater, oppbygging av forsker-, huseier- og håndverkernettverk, arrangering av fagseminarer og forelesningsrekker om jugendstilen og andre aktuelle kunst-, arkitektur- og kulturhistoriske emner, organisering av kurs relevant for restaurering av interiør og eksteriør av verneverdige hus, registrering av samtlige jugendhus i hele Norge og forskning på jugendhusene her i byen.

Til sist mener jeg også at Jugendstilsenteret skal engasjere seg for vern av jugendbyen Ålesund, som er selve grunnlaget for dets egen eksistens. Det er helt naturlig at senteret betrakter gjenreisningsbebyggelsen etter bybrannen som sin utvidede museale samling. Ingen av disse punktene synes Kraft å interessere seg for.

Mangler troverdighet

Jeg har satt i gang et forskningsprosjekt for å analysere arkitekturen i Ålesund, som vokste fram i årene etter bybrannen, bl.a. med henblikk på arkitektoniske, funksjonelle, symbolske, representative og estetiske aspekter.

Da jeg presenterte prosjektet for Kraft i januar 2015 fikk jeg høre at dette var altfor omfattende og ambisiøst, og at et samarbeid med Jugendstilsenteret bare kanskje kunne bli noe av hvis jeg hadde en universitetstilknytning el.l.

At jeg hadde utarbeidet en internasjonal doktoravhandling om kunst- og arkitekturhistoriske emner, som var enormt mye mer komplisert og omfattende enn dette prosjektet, var tydeligvis ikke nok til at senteret hadde tro på meg som forsker.

Jeg ba ikke om penger, men ønsket en institusjonstilknytning, da det som regel er lettere å fremskaffe forskningsmidler hvis man har et forskningssenter, museum el.l. som stiller seg bak prosjektet.

Her hadde Jugendstilsenteret uten ekstra utgifter en gyllen mulighet til å knytte til seg en forsker, som ønsket å arbeide med det kildematerialet som danner selve kjernen i senteret. Men denne sjansen skuslet direktøren bort.

Jeg har for øvrig flere ganger opp gjennom årene tilbudt min forskerkompetanse for Jugendstilsenteret, men er blitt avvist gang på gang. Kraft bedyrer at hun og senteret skal være interessert i forskning, men ut fra egen erfaring vet jeg at dette ikke stemmer.

Særdeles kritikkverdig er senterets praksis for ansettelser, hvor kompetanse i forhold til punktene nedfelt i utlysningen ikke blir tillagt vekt når man velger ut hvem som blir tildelt stillingen.

Hva seriøsitet omkring forskning angår mangler Jugendstilsenteret enhver troverdighet.

Forandring påkrevd

Direktør Kraft ble ansatt av forrige styreleder i Kulturkvartalet fordi hun hadde bakgrunn fra moderne kunst.

Her tok styret et stort steg bort fra den historiske virksomheten, som danner grunnlaget for Jugendstilsenteret.

Å beholde Kulturkvartalet som overbygning for det man betrakter som «ett kunstmuseum med to avdelinger, Jugendstilsenteret og Kube», har fungert dårlig i mange år.

La Jugendstilsenteret få sitt eget fundament å stå på, og like så Kube. Det er negativt for begge institusjoner at de skal rive og slite hverandre i stykker under en meningsløs paraply.

Disse to institusjonene har minimalt med hverandre å gjøre. Moderne performance kunst kan sikkert være givende på Kube, men har ingen relevans for jugendstilen. Kraft kan sikkert gjøre en god innsats for Kube, men hun mangler den faglig-historiske innsikten som trengs for å lede Jugendstilsenteret.

Kunsten å se fremover dreier seg om å lære av feilene som er gjort, slik at man kan ta de riktige avgjørelsene for å pense inn på rett spor til fremtida. Jugendstilsenteret består nå i navnet, men ikke i gavnet.

Hvem er modig og kunnskapsrik nok til å ta affære?

Skal senteret ha noen troverdig faglig relevans i fremtida må det bli tildelt riktig næring til å vokse videre fra sine autentiske historiske røtter.