Norge har en tusenårig kristen tradisjon. Det er relativt stor enighet om at det norske samfunnet bygger på kristne og humanistiske verdier. Men verdier, uansett politisk, filosofisk eller trosmessig valør, er vanskelig å kartlegge, og enda vanskeligere å definere eller presisere.

Dette kommer tydelig til syne i kjølvannet av Kristelig Folkepartis såkalte veivalg. Kommentarene etter KrFs inntreden i Solbergregjeringen er en god illustrasjon. Det skrives at «partilederen (Ropstad) ser ut til å gjøre KrF spissere, smalere og mer kristent enn forgjengeren» (VG), «Kristenkonservativ dreining» (Vårt Land) – og mange flere. Underforstått: KrF er et politisk parti som bygger sin politikk på kristne verdier. Nå skal partiet legge vekt på å føre en politikk som har den tydeligste kristne verdiprofilen. Altså de mest kristne kristenverdiene.

Et politisk parti er en gruppe mennesker som har funnet sammen for å organisere samfunnet på best mulig måte for alle. Det er naturlig at partiene legger vekt på ulike handlinger og mål ut fra ulikt tankesett.

For noen kan respekt for enkeltmenneskets valgfrihet være en grunnleggende verdi. For andre kan likeverd og solidaritet være grunnleggende. Atter andre kan basere det politiske arbeidet ut fra natur og miljø.

Kristelig Folkeparti baserer sitt politiske arbeid på de kristne verdiene som man finner dekning for i Bibelen. Det høres besnærende riktig ut, men kan ha en farlig avsporing.

Et politisk parti er ikke, og kan ikke være, en menighet. I menighetens forsamling forkynnes Guds ord til omvendelse, til tro, til veiledning, til trøst, til oppbyggelse – for den enkelte.

Et politisk parti må spørre seg: Hvilke praktiske samfunnsmessige konsekvenser av denne troen kan komme fellesskapet til gode? Hvilke grunnleggende holdninger har den kristne tro gitt inspirasjon til i samfunnslivet? Når Bibelen skal beskrive hva kristen innsats i samfunnet skal måles på, er den nesten overraskende klar: stille sult og tørst, skaffe folk klær, besøke sjuke, ta imot fremmede, se til dem som er havnet i fengsel.

Eller sagt med politikerord: Løfte folk sosialt, vise omsorg for de utstøtte, være inkluderende. Være til å stole på. Det var et slikt samfunn Knut Arild Hareide hadde visjoner om med sitt «røde veivalg».

Og alle som vil være ærlig, må innrømme at i historisk perspektiv er det «de røde» som har løftet vårt folk ut av fattigdom og gitt oss framtid og håp.

Derfor er det galt når «blå» tilhengere i veivalgsaken proklamerer at «nå er kristendommen kommet tilbake i politikken», slik vi har sett i enkelte kommentarer. Å gjøre et veivalg mer kristent enn et annet, når begge er trygt forankret i et kristent verdisyn, er en umulighet. Slutt med det! Så må vi ta et personlig valg om hvor de kristne verdiene får bredest nedslag i samfunnet. Jeg synes jeg ser mest igjen i samfunnsutviklingen på rød side av KrFs veivalg. Men med norsk nasjonalt kristent tankegods ser vi nedslag både fra «blått» KrF og fra de fleste andre partier.

La oss ha respekt for det!