«Nei til bompenger er å si nei til nye veier»

Bomdebatt: arkivfoto: staale wattø 

Konsekvensen av protestene er at byene vil stå uten reelle alternativer. Det er en fortvilende situasjon når behovet for løsninger er prekært

Pål Bakke

Artikkelforfatter: Pål Bakke, seniorkonsulent i NHO 

Meninger

Bompengeprotestene runger høyt i og rundt mange byer. I all støyen er det på tide å stikke fingeren i jorden og minne hverandre på hva pengene faktisk går til og hva som skjer hvis det stopper opp.

Det er urealistisk å tro at det kommer nye friske midler fra staten for å finansiere alle gode samferdselsprosjekter. Derfor er et nei til bompenger et nei til nye veier, bedre kollektivtilbud og økt sykkelsatsing.

Ta for eksempel Ålesund. Der har innbyggerne i årevis etterlyst tiltak for å bedre fremkommeligheten for bilister, syklister og fotgjengere. Det være seg den etterlengtede Lerstadvegen, eller Brosundtunnelen som vil løse opp proppene og gi en bedre trafikkflyt i sentrum. Syklister må i dag snirkle seg gjennom gatene med liv og lemmer som innsats.

Bomringer rammer folk ulikt på bakgrunn av bosted og inntekt. At det kan skaper frustrasjon er forståelig. Dette må likevel ikke føre til at politikerne stopper å bygge veier og tunneler som binder folk og bedrifter sammen, eller stopper en høyst nødvendig kollektivsatsing.

La oss være ærlige: Bompenger står ikke øverst på ønskelisten hos noen, heller ikke bedriftene. Men en ting er sikkert: selv om bompenger diskuteres ivrig nå rett før valget, vet vi at det er få saker som skaper større engasjement året rundt enn behovet for bedre samferdsel.

NHO var – sammen med veldig mange andre – glade da Stortinget for et år siden vedtok en ambisiøs Nasjonal transportplan der det skal brukes om lag 1000 milliarder kroner fram mot 2030 på samferdsel.

For næringslivet handler det om å redusere transportkostnader, sikre bedre fremkommelighet og forutsigbarhet, skape større bo- og arbeidsmarkedsregioner, og binde landet sammen.

Næringslivet har derfor akseptert moderat bruk av brukerbetaling for å få på plass viktige prosjekter.

Situasjonen som har oppstått nå er fortvilende. I by etter by faller nå skjøre kompromisser som dominobrikker. I Ålesund har de samme politikerne som har vært med på å utforme den nye Bypakken fått kalde føtter i 12. time.

Kan det henge sammen med at bompengeprosjekter ikke akkurat er en velgermagnet? Den ulmende misnøyen med å være med på et spleiselag for å løse utfordringer med transport og fremkommelighet har slått ut i full fyr. Dessverre er det enkelte politikere som er med på å bære ved til bålet i stedet for å komme med realistiske forslag til løsninger.

Byvekst- og bymiljøavtalene har siste årene vært hovedgrepet i myndighetenes arbeid med å løse kork, kø og bedre luftkvaliteten i de største byområdene.

Avtalene sikrer plikter og rettigheter mellom stat og kommune, bidrar til å samordne areal- og transportpolitikken, gir bedre byutvikling, bedre klima og et bedre transporttilbud.

Konsekvensen av protestene er at byene vil stå uten reelle alternativer. Det er en fortvilende situasjon når behovet for løsninger er prekært.

Med en strammere statlig pengebruk fremover er det helt utenkelig at myndighetene kan kompensere for bortfall av bompenger.

Konsekvensen blir i så fall store forsinkelser og at færre prosjekter blir realisert.

Dette er dårlig nytt for byene og de som bor og driver virksomhet der. Og det representerer et stort brudd mot den forutsigbarheten som folk og bedrifter flest etterspør fra politikerne i slike lange planprosesser.

Vi ber derfor politikerne om å være sitt ansvar bevisst å stå ved sine ambisjoner og løfter både lokalt, regionalt og i Nasjonal transportplan.

Samtidig må protestene tas på alvor.

Mange steder er belastningen i ferd med å bli urimelig høy og bærekraften i finansieringen av transportløsninger i byene utfordres i økende grad.

Ingen liker å betale bompenger, men næringslivet vil fortsette å være med på dugnaden; folk må komme seg enkelt til og fra jobb og varene må raskest mulig ut i markedet.